Juks på Tripadvisor

Det er velkjent at det fins ein del systematisk juks på Tripadvisor og liknande nettstader (tidlegare dekka på denne bloggen f.eks her). Bedrifter prøver på ulike måtar å få positive vurderingar av seg sjølv og negative vurderingar av konkurrentane. Tripadvisor og andre jobbar sjølvsagt for å hindre dette, men greier ikkje stoppe alt.

Eit nytt eksempel på at systemet ikkje er perfekt fekk vi nyleg i London, der ein profesjonell juksemakar greidde å få sin ikkje-eksisterande restaurant til å bli nr 1 (Artikkelen «I Made My Shed the Top Rated Restaurant On Tripadvisor» er fascinerande lesing) ved å få vennar og kjente til å skrive positive vurderingar.

Juks tek mange former. Etter eit besøk på ein ganske god Oslo-restaurant nyleg fekk eg automatisk epost med ønske om tilbakemelding, positiv eller negativ. Det var likevel klart at dei ikkje ønska alle typer tilbakemeldingar:

«Er du spesielt fornøyd med din opplevelse hos oss og ønsker å dele dette med andre, rate oss gjerne på TripAdvisor her: «

Dete er så vidt eg forstår i strid med Tripadvisor sine reglar, og reduserer treffsikkerheita til vurderingane vi finn på Tripadvisor.

 

Er samfunnsansvar lønnsomt?

Eit av dei store spørsmåla innan forskning på bedrifters samfunnsansvar (CSR) er sjølvsagt om det er ein positiv samanheng mellom samfunnsansvar og lønsemd. Eg har forsøkt å oppsummere ein del av denne forskninga i ein artikkel publisert i siste utgåve av fagtidsskriftet Magma. Samandraget er som følgjar:

Sammenhengen mellom en bedrifts arbeid med samfunnsansvar og dens økonomiske resultater har lenge vært et stort forskningstema. I denne artikkelen oppsummeres denne forskningen kort, med hovedvekt på metaanalyser og nyere forskning med metoder som kan avdekke kausale sammenhenger. Alt i alt tyder resultatene på at samfunnsansvar har en positiv men moderat effekt på økonomiske resultater. Dette skyldes i alle fall delvis at grupper som kunder, ansatte, långivere og media belønner samfunnsansvarlige bedrifter. Framover blir det like viktig å studere samfunnsansvarstiltaks sosiale og miljømessige effekter.

Heile artikkelen ligg fritt tilgjengeleg her.

Oppstartsselskapet Chooose lar deg abonnere på klimakvotar

Oppstartsselskapet Chooose har ein interessant forretningside: Dei lar kundane abonnere på klimakvotar. For kroner 49 per månad kan du bli klimanøytral, for 99 kroner klimapositiv. Chooose vart nyleg omtalt i Dagens Næringsliv, i samband med at dei skal delta i Katapult sitt program for oppstartsselskap.

Eg meinar at Chooose har ein god forretningsidé. 49 kroner per månad forsvinn fra kredittkortet utan at du merkar det, og i bytte får du betre samvittighet. Over 300 000 nordmenn har til samanlikning fadderbarn i fattige land til ein langt større kostnad, og dersom Chooose greier å få nokre titals tusen nordmenn til å abonnere på klimakvotar vil dei kunne etablere seg som ei levedyktig bedrift med positiv miljøpåverkning.

Eit problem er at det billegaste abonnementet («Chooose neutral») neppe gjer deg klimanøytral. Årsaka er at dette abonnementet kompenserer for utsleppa til ein gjennomsnittsnordmann. Det er lett å tenke seg at mange av Chooose sine kundar har eit større utslepp enn gjennomsnittet. For å bøte på dette burde Chooose inkludere ein utsleppskalkulator og tilpasse abonnementet til kvar kunde sine utslepp. Dette vil «komplisere konseptet» litt, men eg trur det er nødvendig.

I tillegg er utslepp utanlands (f.eks i produksjon av varer) neppe med i reknskapen, men her må eg ta forbehold fordi Chooose skriv svært lite om utrekningane på sine heimesider.

Ein annan utfordring er også at oppførselen til folk kan endre seg etter at dei har blitt kundar – fordi dei kompenserar for utsleppa kan dei f.eks reise meir. Dette kan redusere nettoeffekten av å kjøpe klimakvotar.

Eg likar likevel ideen så godt at eg har blitt kunde hos Chooose, og det skal bli spanande å følgje utviklinga deira framover.

Sosiale effektar av auka pantesatsar

Miljødirektoratet har foreslått å auke satsane for pant frå 1 krone til 2,50 (små flasker) og 2,50 til 3 kroner (store flasker). Grunngjevinga for forslaget er i hovudsak at satsane har stått stille sidan tidleg 90-tal, og at inflasjon dermed har gjort den reelle pantesatsen langt lågare no.

Det er for meg litt uklart kor nødvendig denne auken er – delen flasker som blir panta er svært høg (varierande, men 95% for mange typer pant), og eg trur dei fleste har fått det som rutine å pante. Samtidig er det sjølvsagt ikkje gitt at dette held fram dersom pantesatsen reelt blir for lav over tid.

I høyringsforslaget skriv ikkje Miljødirektoratet om andre typar effektar av auka satsar for pant, sikkert fordi dette ikkje er deira ansvar. Eg ser i alle fall tre sosiale effektar av auka pantesatsar:

  1. Folk som har inntekt frå å pante flasker vil få auka inntekter, gitt at ikkje forbrukar av drikkeflaskene startar å pante flasker sjølv i langt større grad. Dette vil ha positiv effekt for nokre grupper, kanskje dei som treng det mest, slik som narkomane og tiggarar (og eg trur ikkje dette vil føre til særleg større etablering av flaskepantarar, sjølv om nokon sikkert vil vere redd for det.).
  2. Organisasjonar som tener på å pante flasker vil få større inntekter. Røde Kors vil få større inntekter gjennom Pantelotteriet (også dagligvarebutikkane som får ein del av inntektene frå dette lotteriet). Det ideelle selskapet Medarbeiderne som mellom anna samlar inn flasker hos min arbeidsgjevar Høyskolen Kristiania vil også få auka inntekter. Kor stor inntektsauken avheng igjen av i kor stor grad forbrukar endrar oppførsel – med større summar frå pant er det kanskje fleire som vil velje å pante sjølv eller få pengane utbetalt heller enn å velje pantelotteriet.
  3. Produkt på flaske får auka innkjøpspris – dette vil kunne ha nokre små effektar på f.eks. fordeling mellom juice og brus.

Auka pantesatsar vil altså ha effektar ut over påverkinga på miljøet. Alt i alt er desse effektane ganske positive – så personleg syns eg dette er ein god idé.

Samfunnsansvar som forsikring – funn frå finanskrisa

Ein ny artikkel finn at meir samfunnsansvarlege selskap gjorde det betre økonomisk og finansielt i finanskriseåra 2008-2009. Dette er kanskje den beste testen av «samfunnsansvar som forsikring mot negative hendingar»  som eg har sett til no.

During the 2008-2009 financial crisis, firms with high social capital, measured as corporate social responsibility (CSR) intensity, had stock returns that were four to seven percentage points higher than firms with low social capital. High-CSR firms also experienced higher profitability, growth, and sales per employee relative to low-CSR firms, and they raised more debt. This evidence suggests that the trust between the firm and both its stakeholders and investors, built through investments in social capital, pays off when the overall level of trust in corporations and markets suffers a negative shock.

Referanse:

Lins, Karl V. and Servaes, Henri and Tamayo, Ane, Social Capital, Trust, and Firm Performance: The Value of Corporate Social Responsibility during the Financial Crisis (October 3, 2016). Journal of Finance, Forthcoming; European Corporate Governance Institute (ECGI) – Finance Working Paper No. 446/2015. Available at SSRN: https://ssrn.com/abstract=2555863

Marknadsføringskriminalitet som mindre alvorleg kriminalitet

I fjor haust kom regjeringa med forslag til endringar i handhevinga av marknadsføringslova (høyringsnotat her). Monica Syrdal i advokatfirmaet Hjort har oppsummert forslaget. Den største foreslåtte endringa er at Forbrukerombudet skal få vedtakskompetanse. Dette betyr at Forbrukerombudet vil kunne vedta at ein marknadsføringsspraksis er ulovleg. Til no har Forbrukerombudet i hovudsak ikkje kunne ha gjort det, og måtta basert seg på dialog og frivillige avtalar med næringsdrivande, den såkalla forhandlingsmodellen.

Forhandlingsmodellen går i korte trekk ut på at Forbrukerombudet gjennom dialog og forhandlinger skal forsøke å få de næringsdrivende til å innrette seg frivillig etter loven (høyringsnotatat, s. 13).

Til no har altså  Forbrukerombudet måtta overtalt næringsdrivende til å slutte å bryte lova. Det har også vore svært lite bruk av straff, og straffende har vore lave. Slik praksis hadde vore utenkelig på mange andre område. Konkurransetilsynet skriv ikkje brev til bedrifter for å få dei til å slutte med kartellverksemd, og Økokrim forhandlar ikkje med bedrifter om å slutte med korrupsjon.

Kvifor vert marknadsføringskriminalitet generelt  sett på som mindre alvorleg kriminalitet? Her er nokre observasjonar:

  • Offera er ofte ukjende, og dei negative konsekvensane kan vere uklare («victimless crimes»).  Kven taper på at ein TV blir annonsert til ein falsk førpris, og kor stort er tapet?
  • Dei som taper mest er ofte konkurrentar, som blir offer for den urettferdige konkurransen. Konkurrentar er ikkje sett på som veldig viktige offer, fordi dei er næringsdrivande sjølv (og implisitt fortener mindre beskyttelse).
  • Den store kostnaden ved marknadsføringskriminalitet er at marknader fungerer dårlegare, noko som har enorme kostnader, men desse er generelt skjulte og vanskeleg å talfeste
  • Det er ofte komplisert å avgjere om lova har blitt brota, fordi næringsdrivande er svært kreative og finn stadig nye måtar å jukse på. Dette gjer at lova må bli skriven på ein generell måte, noko som igjen gir større rom for tolkning.

Forslaget til lovendring, dersom det blir vedtatt, vil føre til at marknadsføringskriminalitet vil bli behandla meir på lik linje med andre typar økonomisk kriminalitet. Dette er ei positiv utvikling.

Som ein del av endringa vil Forbrukerombudet bytte namn til Forbrukertilsynet eller Markedsføringstilsynet (det siste er eit betre namn – det er marknadsføringa dei skal drive tilsyn med, ikkje forbrukarane). Dette understreker også endringa i synet på marknadsføringskriminalitet, eit ombud skal ikkje lenger jobbe for korrekt marknadsføring, eit tilsyn skal kontrollere at lova blir respektert.

God selskapsstyring gir samfunnsansvar

Ein evigvarande debatt (nesten) innan CSR er om CSR er eit resultat av at leiinga ikkje styrer bedrifta etter eigarane sitt beste, men prioriterer å bruke ressursane på ting som leilinga sjøv tener på. Dette kan vere løn og frynsegoder, men også CSR, omdømet til toppsjefen kan for eksempel tene på store investeringar i CSR. Dette er «CSR som agentproblem»-perspektivet, som går tilbake til Milton Friedman (minst).

No har det kome ein ny artikkel som testar denne teorien. Ferrell og medforfattarar ser på kvaliteten på selskapsstyringa og effektar på CSR. Dei finn at bedrifter som har god kvalitet på selskapsstyringa investerer meir i CSR. Dette er det motsette av det teorien predikerer, dersom CSR var eit agentproblem skulle vi ha sett større investeringar i CSR i bedrifter der leiinga hadde stor makt på bekostning av eigarane.

CSR som agentproblem-teorien kan dermed, foreløpig, forkastast.

Samandraget:

In the corporate finance tradition, starting with Berle and Means (1932), corporations should generally be run to maximize shareholder value. The agency view of corporate social responsibility (CSR) considers CSR an agency problem and a waste of corporate resources. Given our identifcation strategy by means of an instrumental variable approach, we find that well-governed frms that suffer less from agency concerns (less cash abundance, positive pay-for-performance, small control wedge, strong minority protection) engage more in CSR. We also fnd that a positive relation exists between CSR and value and that CSR attenuates the negative relation between managerial entrenchment and value

Ferrell, Allen, Hao Liang, og Luc Renneboog. 2016. «Socially responsible firms». Journal of Financial Economics 122 (3): 585–606.

«The attention merchants» av Tim Wu

I si nye bok «The attention merchants» går Tim Wu gjennom 150 år med reklamehistorie, skildrar korleis kommersielle interesser stadig har gått lengre for å få di oppmerksomhet, og diskuterer dei negative følgjene av reklamefinansierte media.

Boka startar på 1830-talet, då aviser i New York starta å bruke annonser som finansieringskilde, og i følgje Wu dermed fann opp annonsefinansiering som forretningsmodell. Boka fortset så gjennom reklamehistoria, med «snake oil» og løgn i annonser,  plakatar i det offentlege rom, offentleg propaganda under verdskrigane, introduksjon av radio og TV, og til slutt Internett og mobiltelefonar.

Eit gjennomgåande tema i boka er korleis kampen om oppmerksomhet alltid er pågåande, mellom profesjonelle/kommersielle interesser og folk flest. Når det blir for mykje reklame/forstyrrelsar slår folk tilbake, gjennom strengare reguleringar eller ved å forlate mediet. Kommersielle interesser svarer så gjennom innovasjon og mindre påtrengande reklame. Slik fortset kampen. Dei som ønskjer di oppmerksomhet har likevel gradvis okkupert fleire og fleire arenaer – skulen, huset (gjennom tv, radio), jobben (gjennom Internett) og til dels kroppen din (mobiltelefonen)

Eit anna hovudpoeng er at media som i hovudsak er finansiert av reklame har dårleg kvalitet – det blir alltid et «race to the bottom» med clickbait, sensasjonelle nyheter, stor vekt på kjendisar, overskrifter som ikkje dekkjer innhaldet,  og så vidare. Alternativet er sjølvsagt forretningsmodellar der vi betalar for nyheiter og underhaldning. Kabel-tv, Netflix og liknande medium har vist at dette er mogleg.

Boka gir ikkje så mykje ny kunnskap, men er likevel ein god presentasjon av reklamen si historie, og skildrar godt den kommersielle verdien av  oppmerksomhet. Når det kjem til løysingar er boka tynnare – reklameblokkering, reklamefrie pausar og arenaer og abonnementsløysingar blir diskutert, men  her har heller ikkje Tim Wu eit spesielt godt svar.