Finansielle rådgivarar er like dårlege med eigne investeringar

Blir finansielle rådgivarar påvirka av sine økonomiske insentiv til å gi dårlege råd til sine kundar? Ei nytt paper med data frå kanadiske finansielle rådgivarar tyder på at dei er like dårlege med sine eigne investeringar, og at det dermed er mangel på kompetanse som er hovudproblemet.

A common view of retail finance is that conflicts of interest contribute to the high cost of advice. Using detailed data on financial advisors and their clients, however, we show that most advisors invest personally just as they advise their clients. Advisors trade frequently, chase returns, prefer expensive, actively managed funds, and underdiversify. Advisors» net returns of -3% per year are similar to their clients» net returns. Advisors do not strategically hold expensive portfolios only to convince clients to do the same; they continue to do so after they leave the industry.

Referanse:

Linnainmaa, Juhani T. and Melzer, Brian and Previtero, Alessandro, The Misguided Beliefs of Financial Advisors (December 15, 2017). Kelley School of Business Research Paper No. 18-9. Available at SSRN: https://ssrn.com/abstract=3101426 or http://dx.doi.org/10.2139/ssrn.3101426

Kommunikasjon om samfunnsansvar blant norske butikkjeder

Min artikkel om norske butikkjeder sin samfunnsansvars-kommunikasjon er no endeleg på trykk. Denne artikkelen var ein del av doktorgradsavhandlinga mi, vart sendt inn til tidsskriftet i 2014 og akseptert mot slutten av 2015, så «vitenskapen» arbeidar også i dette tilfellet sakte.

I studien testar eg nokre antagelsar frå økonomisk teori (signalteori) om når butikkjeder vil kommunisere om sitt samfunnsansvarsarbeid. Den enkle økonomiske logikken er at kjeder alt anna likt vil vere meir tilbøyelege til å kommunisere om samfunnsansvar dersom dette er meir lønsamt for dei. Eg antek difor at kjeder som brukar eigne merkevarer er meir tilbøyelege til å kommunisere om samfunnsansvar (slike merkevarer har større usikkerhet rundt kvalitet), at kjeder som er kjente for lave prisar er mindre tilbøyelege (ikkje så viktig), at utanlandske kjeder er meir tilbøyelege enn norske kjeder til å kommunisere (igjen, større usikkerhet rundt kvalitet), og at fillialkjeder er meir tilbøyelege til å kommunisere enn kjeder med andre organisasjonsformer (vanskelegare å koordinere arbeid med samfunnsansvar i kjeder med franchising eller i frivillege kjeder).

Desse hypotesene blir testa i eit sjølvkonstruert datasett sett saman frå fleire ulike kilder med informasjon om 208 butikkjeder i den norske marknaden.

Resultata viser at eigne merkevarer og organisasjonsform har ein påverknad på deira kommunikasjon av samfunnsansvar, men ikkje prisar eller utanlandsk eigarskap. Ein ekstra empirisk test med sertifisering eller medlemsskap (Svanemerket/Miljøfyrtårn/Initiativ for etisk handel) som avhengig variabel finn same resultat for organisasjonsform, men ikkje for eigne merkevarer.

Alt i alt tydar resultata på at franchise-kjeder kommuniserer mindre om samfunnsansvar, noko som er på linje med funn frå anna internasjonal forskning.

Samandraget:

This study examines determinants of retail chains’ corporate social responsibility (CSR) communication on their web pages. The theoretical foundation for the study is signaling theory, which suggests that firms will communicate about their CSR efforts when this is profitable for them and when such communication makes it possible for outsiders to distinguish good from bad performers. Based on this theory, I develop hypotheses about retail chains’ CSR signaling. The hypotheses are tested in a sample of 208 retail chains in the Norwegian market. As hypothesized, I find that foreign chains, chains using private brands, and vertically integrated chains are more likely to signal, but I find no relationship between pricing and signaling. In further analysis using chains’ CSR memberships and certifications as the measure of signals, only the relationship between organizational form and signaling is replicated. In total, the findings give partial support to signaling theory.

Referanse:

Utgård, Jakob. 2018. “Retail Chains’ Corporate Social Responsibility Communication.” Journal of Business Ethics 147 (2):385–400. https://doi.org/10.1007/s10551-015-2952-2.

Er samfunnsansvar lønnsomt?

Eit av dei store spørsmåla innan forskning på bedrifters samfunnsansvar (CSR) er sjølvsagt om det er ein positiv samanheng mellom samfunnsansvar og lønsemd. Eg har forsøkt å oppsummere ein del av denne forskninga i ein artikkel publisert i siste utgåve av fagtidsskriftet Magma. Samandraget er som følgjar:

Sammenhengen mellom en bedrifts arbeid med samfunnsansvar og dens økonomiske resultater har lenge vært et stort forskningstema. I denne artikkelen oppsummeres denne forskningen kort, med hovedvekt på metaanalyser og nyere forskning med metoder som kan avdekke kausale sammenhenger. Alt i alt tyder resultatene på at samfunnsansvar har en positiv men moderat effekt på økonomiske resultater. Dette skyldes i alle fall delvis at grupper som kunder, ansatte, långivere og media belønner samfunnsansvarlige bedrifter. Framover blir det like viktig å studere samfunnsansvarstiltaks sosiale og miljømessige effekter.

Heile artikkelen ligg fritt tilgjengeleg her.

Samfunnsansvar som forsikring – funn frå finanskrisa

Ein ny artikkel finn at meir samfunnsansvarlege selskap gjorde det betre økonomisk og finansielt i finanskriseåra 2008-2009. Dette er kanskje den beste testen av «samfunnsansvar som forsikring mot negative hendingar» som eg har sett til no.

During the 2008-2009 financial crisis, firms with high social capital, measured as corporate social responsibility (CSR) intensity, had stock returns that were four to seven percentage points higher than firms with low social capital. High-CSR firms also experienced higher profitability, growth, and sales per employee relative to low-CSR firms, and they raised more debt. This evidence suggests that the trust between the firm and both its stakeholders and investors, built through investments in social capital, pays off when the overall level of trust in corporations and markets suffers a negative shock.

Referanse:

Lins, Karl V. and Servaes, Henri and Tamayo, Ane, Social Capital, Trust, and Firm Performance: The Value of Corporate Social Responsibility during the Financial Crisis (October 3, 2016). Journal of Finance, Forthcoming; European Corporate Governance Institute (ECGI) – Finance Working Paper No. 446/2015. Available at SSRN: https://ssrn.com/abstract=2555863

God selskapsstyring gir samfunnsansvar

Ein evigvarande debatt (nesten) innan CSR er om CSR er eit resultat av at leiinga ikkje styrer bedrifta etter eigarane sitt beste, men prioriterer å bruke ressursane på ting som leilinga sjøv tener på. Dette kan vere løn og frynsegoder, men også CSR, omdømet til toppsjefen kan for eksempel tene på store investeringar i CSR. Dette er «CSR som agentproblem»-perspektivet, som går tilbake til Milton Friedman (minst).

No har det kome ein ny artikkel som testar denne teorien. Ferrell og medforfattarar ser på kvaliteten på selskapsstyringa og effektar på CSR. Dei finn at bedrifter som har god kvalitet på selskapsstyringa investerer meir i CSR. Dette er det motsette av det teorien predikerer, dersom CSR var eit agentproblem skulle vi ha sett større investeringar i CSR i bedrifter der leiinga hadde stor makt på bekostning av eigarane.

CSR som agentproblem-teorien kan dermed, foreløpig, forkastast.

Samandraget:

In the corporate finance tradition, starting with Berle and Means (1932), corporations should generally be run to maximize shareholder value. The agency view of corporate social responsibility (CSR) considers CSR an agency problem and a waste of corporate resources. Given our identifcation strategy by means of an instrumental variable approach, we find that well-governed frms that suffer less from agency concerns (less cash abundance, positive pay-for-performance, small control wedge, strong minority protection) engage more in CSR. We also fnd that a positive relation exists between CSR and value and that CSR attenuates the negative relation between managerial entrenchment and value

Ferrell, Allen, Hao Liang, og Luc Renneboog. 2016. «Socially responsible firms». Journal of Financial Economics 122 (3): 585–606.

Craigslist gir mindre avfall

Ein antatt positiv effekt av lett tilgjengelege og sikre bruktmarknader som Craigslist, ebay, finn.no osv, er redusert avfallsmengder fordi det blir enklare å handle brukt. Basert på data frå California og Florida har no Fremstad (2017) funne støtte for dette, sjølv om estimata er forholdsvis usikre:

There is much discussion but little research on the environmental impacts of online platforms associated with the sharing economy. Economic theory suggests that falling transaction costs in secondhand markets increase incentives for people to exchange rather than discard used goods. This paper uses difference-in-difference methods to estimate Craigslist’s effect on solid waste by exploiting a natural experiment in how the platform expanded across California and Florida. The econometric results suggest that Craigslist reduced daily per capita solid waste generation by about one third of a pound, though the estimates are not very precise. A plausibility analysis of the weight of items posted on Craigslist concludes that the 200 million annual for-sale posts created by Californians and Floridians can reasonably account for waste reductions of roughly this magnitude

Fremstad, Anders. 2017. “Does Craigslist Reduce Waste? Evidence from California and Florida.” Ecological Economics 132 (February): 135–43. doi:10.1016/j.ecolecon.2016.10.018.

Liten effekt av Tom’s shoes

For kvart par sko Tom’s shoes sel gir dei eitt par til ei fattig familie i eit utviklingsland. Dette har gitt firmaet enorm suksess, og gjort dei til favorittar også til forretningskonsulentar som ser dette som ein god forretningsmodell som både kan auke salet og bidra til ei betre verd.

Men det er altså ikkje sikkert at verda blir så mykje betre. Ein nyleg publisert studie har sett på effektane av denne praksisen, og funne at dei er svært små eller ikkje eksisterande.

We carry out a cluster-randomized trial among 1,578 children from 979 households in rural El Salvador to test the impacts of TOMS shoe donations on children’s time allocation, school attendance, health, self-esteem, and aid dependency. Results indicate high levels of usage and approval of the shoes by children in the treatment group, and time diaries show modest evidence that the donated shoes allocated children’s time toward outdoor activities. Difference-in-difference and ANCOVA estimates find generally insignificant impacts on overall health, foot health, and self-esteem but small positive impacts on school attendance for boys. Children receiving the shoes were significantly more likely to state that outsiders should provide for the needs of their family. Thus, in a context where most children already own at least one pair of shoes, the overall impact of the shoe donation program appears to be negligible, illustrating the importance of more careful targeting of in-kind donation programs.

Referanse: Wydick, Bruce, Elizabeth Katz, Flor Calvo, Felipe Gutierrez, and Brendan Janet. 2016. “Shoeing the Children: The Impact of the TOMS Shoe Donation Program in Rural El Salvador.” The World Bank Economic Review, September, lhw042. doi:10.1093/wber/lhw042.

Diskriminering i delingsøkonomien, igjen

Diskriminering er (sjølvsagt) også eit problem i delingsøkonomien. Tidlegare har diskriminering blitt påvist på AirBnB, no også mellom sjåførar på Uber og Lyft:

Passengers have faced a history of discrimination in transportation systems. Peer transportation companies such as Uber and Lyft present the opportunity to rectify long-standing discrimination or worsen it. We sent passengers in Seattle, WA and Boston, MA to hail nearly 1,500 rides on controlled routes and recorded key performance metrics. Results indicated a pattern of discrimination, which we observed in Seattle through longer waiting times for African American passengers—as much as a 35 percent increase. In Boston, we observed discrimination by Uber drivers via more frequent cancellations against passengers when they used African American-sounding names. Across all trips, the cancellation rate for African American sounding names was more than twice as frequent compared to white sounding names. Male passengers requesting a ride in low-density areas were more than three times as likely to have their trip canceled when they used a African American-sounding name than when they used a white-sounding name. We also find evidence that drivers took female passengers for longer, more expensive, rides in Boston. We observe that removing names from trip booking may alleviate the immediate problem but could introduce other pathways for unequal treatment of passengers.

Ge, Yanbo, Christopher R. Knittel, Don MacKenzie, and Stephen Zoepf. 2016. “Racial and Gender Discrimination in Transportation Network Companies.” Working Paper 22776. National Bureau of Economic Research. http://www.nber.org/papers/w22776.

Tillitseigenskapar og juks når tredjepartar betalar

Tillitseigenskapar er eigenskapar ved eit produkt eller ein teneste det er vanskeleg for ein kjøpar å vurdere kvaliteten på, sjølv etter bruk (credence goods). Eit klassisk eksempel er verkstadtenester, der det er vanskeleg å vurdere om reparasjonen er nødvendig, kor lang tid den bør ta, kva prisen bør vere og så vidare, sjølv etter at tenesta er levert. Andre eksempel er konsulenttenester, helsetenester, kosttilskot, og programvare.

Ei utfordring med produkt og tenester med stor grad av tillitseigenskapar er at det er lettare å bli utsett for juks. I og med at det er vanskeleg for kunden å vurdere om ein har fått det ein hadde behov for eller blei lova, er det fristande for ein del seljarar å redusere kvaliteten, krevje for høg pris, eller påtvinge kunden unødvendige utlegg.

Det er sjølvsagt ikkje slik at seljarar alltid utnyttar situasjonen. To nye artiklar ser på ein faktor som kan påverke seljarar til å jukse: At kjøpar ikkje betaler rekninga sjølv, men kan sende den vidare til ein tredjepart slik som arbeidsgjevar eller forsikringsselskap.

I den første artikkelen ser forfattarane Balafoutas, Kerschbamer og Sutter på kva som skjer dersom seljar veit at arbeidsgjevar skal betale for innkjøpet. Dei studerer innkjøp av taxitenester, eit klassisk eksempel på ein teneste med mykje tillitseigenskapar (dersom kjøpar ikkje kjenner lokalområdet godt). Dei gjennomfører eit eksperiment med taxiturar i Athen. I halvparten av turane fortel passasjeren at rekninga skal bli betalt av arbeidsgjevar, og i den andre halvparten av turane blir dette ikkje nemnt. Resultatet er at turane betalt av arbeidsgjevar blir signifikant dyrare.

I den andre artikkelen studerer delvis dei same forskarane effekten av å kunne sende rekninga vidare til eit forsikringsselskap. Dei øydelegg ein laptop på standardisert måte, og besøker dataverkstader. I halvparten av tilfella får reparatøren beskjed om at rekninga blir dekkja av eit forsikringsselskap. Igjen vert rekninga dyrare (80% i gjennomsnitt) når den andre parten betalar.

Den økonomiske forklaringa på desse funna er at folk ikkje er så opptatte av å redusere kostnadene når andre betaler. Dette er ikkje overraskande. Ei alternativ, relatert forklaring er at seljar er meir villig til å jukse når han veit at ein større kollektiv (firma, forsikringsselskap), og ikkje ein enkeltperson, er offeret. Dette er eit interessant tema for framtidig forsking.

Referansar:
Balafoutas, Loukas, Rudolf Kerschbamer, and Matthias Sutter. 2015. “Second-Degree Moral Hazard In A Real-World Credence Goods Market.” The Economic Journal. doi:10.1111/ecoj.12260.

Kerschbamer, Rudolf, Daniel Neururer, and Matthias Sutter. 2016. “Insurance Coverage of Customers Induces Dishonesty of Sellers in Markets for Credence Goods.” Proceedings of the National Academy of Sciences, June, 201518015. doi:10.1073/pnas.1518015113.

Uetisk marknadsføring av alternativ medisin

Er det etisk å marknadsføre alternativ medisin? Dette er spørsmålet i ein kort men interessant artikkel av Macdonald og Gavura.

Utgangspunktet deira er at alternativ medisin ikkje berre er behandling/terapi/medisin, men også produkt og tenester som blir marknadsførte og selde. Marknadsføring av alternativ medisin må difor sjølvsagt oppfylle generelle, etiske krav til marknadsføring.

Forfattarane identifiserer først to argument til støtte for marknadsføring av alternativ medisin. Det første argumentet er respekten for individuell autonomi. Folk er forskjellige, og (innanfor rimelege grenser) bør ein respektere individuelle val. Sidan alternativ medisin gir fleire alternativ å velje mellom, er dette i utgangspunktet positivt. Det andre argumentet, som heng saman med det første, er at alternativ medisin fører til tøffare konkurranse for tradisjonell medisin, og konkurranse har som kjent fleire positive effektar, inkludert høgre kvalitet og lågare prisar.

For å vurdere etikken i marknadsføringa nyttar dei så nokre enkle prinsipp for kommersiell etikk. Dei som sel produkt og tenester på ein marknad må (mi oversetjing):

Tilby eit produkt som verkar – eit produkt som i følgje handelsrett er «salgbart» («merchantable»).
Berre selje produkt til folk som forstår dei grunnleggjande eigenskapane ved produkta, og som i det store er i stand til å forstå (anten sjølv eller med profesjonell rådgiving) om produktet vil tilfredsstille deira behov. Dette medfører at seljar må vere ærleg og ikkje tene på kundane sin manglande kunnskap.
Ta rimelege grep for å sikre at tredjepartar (dei som ikkje deltek i eller aksepterer handelen) ikkje vert skada.

Når det gjeld prinsipp 1 konkluderer forfattarane med at det meste av alternativ medisin ikkje tilfredsstiller dette prinsippet. Dei fleste produkt og tenester innan alternativ medisin fungerer ikkje – teoretisk er det ofte umulig at dei kan verke, og så godt som all god forsking har funne at tenestene ikkje har nokon effekt ut over placebo. Det er heller ingen unnskyldning at marknadsførarane av alternativ medisin sjølv trur at produkta verkar, dei har eit sjølvstendig ansvar i å sette seg inn i kunnskapen om produkta.

Forfattarane konkluderer også med at prinsipp 2 ikkje blir tilfredsstilt av alternativ medisin. Dei fleste av kundane kan ikkje gjere gode vurderingar av effekten av til dømes akupunktur, fordi dei ikkje har nok innsikt i behandlingsmetoden eller grunnleggjande biologi.

Prinsipp 3 er ikkje eit spesielt problem for alternativ medisin, all den tid behandlinga i hovudsak er individuell. Forfattarane nemnar likevel problemet med foreldre som brukar alternativ medisin for sine barn, av og til med tragiske utfall.

Totalt sett er det difor i følgje forfattarane ingen tvil om at marknadsføring av alternativ medisin er uetisk.

Referanse:
Macdonald, Chris, and Scott Gavura. 2016. “Alternative Medicine and the Ethics of Commerce.” Bioethics 30 (2): 77–84. doi:10.1111/bioe.12226.