Innhaldsmarknadsføring som juks: Nokre økonomiske vurderingar

Merittane til innhaldsmarknadsføring (også kjent som content marketing) blir debattert friskt. Innhaldsmarknadsføring kan litt enkelt bli definert som «reklame som ser ut som journalistikk». Typiske eksempel er annonser som ser ut som artiklar, eller eigne seksjonar med betalt innhald i aviser og på nettsider. Debatten handlar i stor grad om skiljet mellom journalistikk og reklame. Enkelte kommentatorar er bekymra for om lesarar trur at innhaldsmarknadsføring er redaksjonelt stoff og dermed blir lurt. I forlenginga av dette er mange bekymra for tilliten til media og journalistikk generelt.

Men først av alt: Når er innhaldsmarknadsføring juks? (Eg brukar med vilje ordet juks, men ein kan like godt bruke ord som svindel, uetisk eller kriminalitet). Eg meiner at det er greitt å ta utgangspunkt i Markedsføringslova sin §3: «Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring». Juks vil dermed vere alle formar for marknadsføring som ikkje tydeleg ser slik ut. For aviser handlar dette i praksis om å lage eit godt nok skilje mellom vanleg redaksjonelt innhald og annonsane, ved å bruke andre skrifttypar, klart merke annonsen med «reklame», og liknande. Ein god måte å måle om merkinga er god nok på: Dersom ein vesentleg prosent av lesarane (>10 %?) trur at ein annonse er redaksjonelt innhald, har bedrifta juksa.

Når kan vi forvente at media vil jukse? I denne artikkelen skal eg prøve å gjere nokre enkle økonomiske vurderingar av dette spørsmålet. Eg tek utgangspunkt i ein rasjonell økonomisk modell a la Becker (1968), der ei mediebedrift vil jukse dersom dette er lønsamt. Juks er lønsamt dersom 1) ein kan tene meir på juks enn på lovleg aktivitet, 2) sjansen for å bli tatt er liten, og/eller 3) dersom potensiell straff for å bli tatt er mild.

Juks vil skje i gråsona

I og med at «tydelig framstår som markedsføring» er opent for tolking er det lite sannsynleg at vi vil sjå mykje openbar juks (der innhaldet ikkje blir merka som kommersielt i det heile tatt) men meir sannsynleg at vi vil sjå forsøk på dårleg eller uklar merking. Da vil bedrifta ha større sjanse for å gå klar på grunn av usikkerheita rundt om det har skjedd eit lovbrot.

Juks vil i mindre grad skje i nyheitsmedia

Store nyheitsaviser er avhengige av tillit, og har kritiske blikk retta mot seg. Dei vil difor jukse mindre. Magasin, bloggar og liknande har ikkje same alternative inntektskjelder, og har ikkje like mange kritiske blikk.

Reduserte annonseinntekter vil auke graden av juks

I Becker sin modell er det berre når inntekta frå juks er større enn inntekta frå ærleg arbeid den rasjonelle aktør vil jukse. Etter kvart som annonseinntektene går ned vil juks relativt sett bli meir attraktivt.

Bedriftene sin eigeninteresse vil avgrense graden av juks

Kvar avis eller blogg lever, i alle fall delvis, av tilliten frå lesarane. Dersom lesarane ikkje kan stole på innhaldet vil dei finne andre leverandørar. Dette vil avgrense graden av juks, fordi det er i bedrifta si interesse å halde oppe tilliten frå kundane.

Media si felles interesse vil redusere graden av juks

Media har ei felles interesse av tillit frå lesarane. Dersom ei mediebedrift juksar (og blir tatt) vil det gå ut over tilliten også til andre mediebedrifter. Kor stor denne effekten er varierer, men den er nok sterkast blant dei store nyheitsavisene. Dette gir avisene insentiv til å passe på kvarandre ved å delta i bransjeinitiativ og organisasjonar som lagar reglar og behandlar klager mellom anna om skiljet mellom reklame og redaksjonelt innhald. Like viktig er det kanskje at det gir konkurrentar insentiv til å overvake kvarandre, og klage inn andre som dei mistenkjer for juks.

Gebyr til media og annonsørar vil redusere juks

Forbrukarombodet jobbar vanlegvis etter ein modell der dei samarbeider med bedrifta eller bransjen for å få slutt på den ulovlege marknadsføringa. Ombodet har så vidt eg kjenner til ikkje skrive ut gebyr for innhaldsmarknadsføring. Dette har dei moglegheit til, og gebyr til både mediebedrift og annonsør vil kunne verke avskrekkande. Gebyra må bli sett klart høgre enn inntektene ved marknadsføringstiltaket.

Modellen stemmer bra

Basert på observasjonar om innhaldsmarknadsføring verkar det som om ein enkel økonomisk modell kan forklare mykje av det vi ser. I etablerte nyheitsaviser ser vi eksperimentering i gråsonen. Bloggar, vekepressa og liknande media har større samanblanding av innhald og reklame (forsking har vist slik samanblanding tidlegare). Heile debatten rundt innhaldsmarknadsføring har kome dei siste åra, når pressa har blitt kreative i jakta på inntekter. Norsk Presseforbund jobbar med å koordinere handlingane til medlemsbedriftene gjennom PFU. Ulike mediebedrifter (eller tilsette i bedriftene) klagar kvarandre inn for PFU. Det einaste som manglar er at Forbrukarombodet gir gebyr som svir til bedrifter som går over streken, men dette har dei uttalt at dei i større grad vurderer.

Referansar

Becker, Gary S. 1968. “Crime and Punishment: An Economic Approach.” Journal of Political Economy 76 (2): 169–217.

Juks med snø

For tida jobbar eg litt med eit prosjekt om uetisk marknadsføring. Dette er eit område der det ikkje fins så mange gode empiriske studiar. Ein av grunnane til dette er garantert vanskane med å skaffe gode data, det har ikkje eksistert gode databasar med oversikt over innhald i marknadsføring, og i alle fall ikkje eksistert systematiske vurderingar om kor (u)etisk marknadsføringa har vore.

Tilgangen til online data har endra dette. Eit døme: Forskarane Zinman og Zitzewitz har henta antall millimeter nysnø frå amerikanske skisenter sine nettsider og samanlikna desse tala med offisielle nedbørstal frå det amerikanske meteorologiske instituttet. Dei finn at skisentra overdriv mengden nysnø (med 12-23 %), og at dei overdriv mest i helgene. Skisenter som ikkje har «pengane-tilbake»-garanti, og som har off-piste-løyper, overdriv i større grad. Forskarane finn også tendensar til at skisenter med meir konkurranse i lokalområdet overdriv i større grad. Innføringa av ein Iphone-applikasjon som gjorde det enkelt for kundar sjølv å rapportere inn nysnø-mengde til ei nettside for skientusiastar fjerna problemet fullstendig. Desse funna tyder (ikkje overraskande!) på at uetisk marknadsføring er ganske vanleg, og at økonomiske vurderingar spelar ei rolle i bedrifter si praksis.

Referanse:

Zinman, Jonathan, and Eric Zitzewitz. Forthcoming. “Wintertime for Deceptive Advertising?” American Economic Journal: Applied Economics. Ein tidlegare versjon kan bli lasta ned frå http://www.dartmouth.edu/~jzinman/Papers/snowed_2014dec.pdf

Juks i verkstedbransjen

Verkstadtenester (reparasjonar, vedlikehald, kontroll etc) er ein type teneste der det er stor skilnad på kunnskapen til kjøpar og seljar, på linje med tannlege- og legetenester, advokattenester, utdanning, kosttilskot og mange andre produkt og tenester. Desse har blitt kalla «tillitsgoder», fordi det er vanskeleg å vite kva ein treng, og å vurdere kvaliteten – sjølv etter at ein har gjennomført handelen. Ein må må rett og slett ha tillit til seljar. (det finst sjølvsagt andre måtar å vurdere kvaliteten på, ein kan sjekke referansar, lese testar på nettet, ta prisen som eit signal på kvalitet++). Dels på grunn av dette har verkstadbransjen vore gjenstand for mange interessante forskningprosjekt dei siste åra. Under oppsummerer eg nokre av desse, mest for eigen bruk i samband med eit prosjekt eg jobbar med, men kanskje andre også kan finne studiane interessante.

Overbehandling og overfakturering Dei fleste bileigarar kan lite om teknikk og teknologi, og mekanikaren har eit stort overtak når tenestene skal avtalast eller utførast (=informasjonsasymmetri). Fleire studiar har difor sett på problemet med overbehandling, at verkstaden gjer meir enn nødvendig, eller overfakturering, at verkstaden tek seg betalt for meir enn dei har gjort.

Schneider, Henry S. 2012. “Agency Problems and Reputation in Expert Services: Evidence from Auto Repair.” The Journal of Industrial Economics 60 (3): 406–33.

Schneider tek med bilen sin med fabrikerte feil til ulike verkstader, og fortel halvparten av verkstadene at han akkurat har flytta til området og den andre halvparten at han skal flytte frå området. 27% av verkstadene overbehandlar bilen (som utgjer 61% av dei totale kostnadene). I tilfella der han skal flytte til området får han lavare pris på inspeksjonen, men ikkje på reparasjonskostnadene.

Rasch, Alexander, and Christian Waibel. 2013. “What Drives Fraud in a Credence Goods Market?: Evidence from a Field Study”. Working paper 13/179, CER-ETH-Center of Economic Research at ETH Zurich. http://www.cer.ethz.ch/research/WP-13-179.pdf.

Basert på data fra German Automobile Association (tyske NAF) studerer forfattarane tendensen til å overbehandle fra tyske verkstader. Dei finn at verkstader med tøff konkurranse, gode økonomiske resultat, høg kompetanse og lokaliserte i marknader der omdømme er viktig overbehandlar mindre.

Kontrolloppgåver Verkstader har også kontrolloppgåver for å sikre ein miljøvennleg og sikker bilpark, EU-kontrollen er eit typisk eksempel. Ei hovudutfordring her er at verkstaden har økonomiske insentiv til å anten overbehandle for å få ekstra inntekter, gjere ein dårleg jobb for å spare tid, eller vere snille mot bileigarane slik at dei skal kome tilbake. Staten, verkstaden og bileigaren har ulike interesser, rett og slett.

Bennett, Victor Manuel, Lamar Pierce, Jason A. Snyder, and Michael W. Toffel. 2013. “Customer-Driven Misconduct: How Competition Corrupts Business Practices.” Management Science 59 (8): 1725–42. doi:10.1287/mnsc.1120.1680.

Forfattarane studerer resultat fra obligatoriske utsleppsinspeksjonar av bilar (om lag som EU-kontrollen) i New York og finn at verkstader som har tøff konkurranse er snillare på inspeksjonane, av frykt for å miste kundar. Dei finn også at nyetablerte firma er snillare, noko som kan vere ein strategi for å etablere seg i marknaden.

Hubbard, Thomas N. 2002. “How Do Consumers Motivate Experts? Reputational Incentives in an Auto Repair Market*.” Journal of Law and Economics 45 (2): 437–68.

Igjen data fra amerikanske bilinspeksjonar. Dersom ein bil blir godkjent er det 30% større sannsynligheit for at bileigaren kjem tilbake til same verkstaden neste gang.

Juks med online vurderingar #2

Juks med online vurderingar er eit problem for dei som driv nettsider som Tripadvisor.com og Hotels.com og til sjuande og sist for dei som eig eller driv bedriftene som blir påverka av slik juks.

Eg har tidlegare skrive om korleis ein artikkel av Luca og medforfattarar har funne at restaurantar juksar når dei har få vurderingar eller nyleg har fått ei dårleg vurdering, at restaurantar som høyrer til ei kjede juksar mindre, og at tøffare konkurranse aukar sjansen for juks med negative vurderingar.

Svakheita med den artikkelen var at forfattarane brukte Yelp.com sin eigen algoritme for å identifisere juks, og at det er uklart kor god denne er. Ein ny artikkel som snart blir publisert i American Economic Review brukar ein betre metode for å identifisere juks. Forfattarane (Mayzlin, Dover og Chevalier) brukar forskjellen på vurderingane på Expedia.com (der kun dei som faktisk har bodd på eit hotell kan skrive ei vurdering) og Tripadvisor.com (der alle kan skrive ei vurdering) til å avdekke juks. Funna liknar mykje på Luca et al. sine, kjedehotell oppfører seg betre, og konkurranse gir meir juks.

Heile samandraget:

Online reviews could, in principle, greatly improve consumers» ability to evaluate products. However, the authenticity of online user reviews remains a concern; firms have an incentive to manufacture positive reviews for their own products and negative reviews for their rivals. In this paper, we marry the diverse literature on economic subterfuge with the literature on organizational form. We undertake an empirical analysis of promotional reviews, examining both the extent to which fakery occurs and the market conditions that encourage or discourage promotional reviewing activity. Specifically, we examine hotel reviews, exploiting the organizational differences between two travel websites: Expedia.com and TripAdvisor.com. While anyone can post a review on TripAdvisor, a consumer can only post a review of a hotel on Expedia if she actually booked at least one night at the hotel through the website. We examine differences in the distribution of reviews for a given hotel between TripAdvisor and Expedia. We exploit the characteristics of a hotel’s neighbor. We show that hotels with a nearby neighbor have more one- and two-star (negative) reviews on TripAdvisor relative to Expedia. We argue that the net gains from promotional reviewing are likely to be highest for independent hotels that are owned by single-unit owners and lowest for branded chain hotels that are owned by multi-unit owners. Our methodology thus isolates hotels with a disproportionate incentive to engage in promotional reviewing activity. We show that the hotel neighbors of hotels with a high incentive to fake have more one- and two-star (negative) reviews on TripAdvisor relative to Expedia than do hotels whose neighbors have a low incentive to fake. Furthermore, we show that hotels with a high incentive to fake have a greater share of five-star (positive) reviews on TripAdvisor relative to Expedia.

Referanse:

Mayzlin, Dina, Yaniv Dover, and Judith A. Chevalier. “Promotional Reviews: An Empirical Investigation of Online Review Manipulation.” American Economic Review (Forthcoming). http://www.nber.org/papers/w18340.

Juks med online vurderingar

Juks med brukarvurderingar er eit problem for nettsider som Tripadvisor, Amazon eller Yelp.com. Ein type juks er positive vurderingar lagt inn av bedriftseigaren sjølv. I eit nytt arbeidsnotat (working paper) studerar Luca og medforfattarar kva som fører til slik juks. Dei finn at restaurantar juksar når dei har få vurderingar eller nyleg har fått ei dårleg vurdering. Restaurantar som høyrer til ei kjede juksar mindre. Dei finn også at tøffare konkurranse aukar sjansen for juks med negative vurderingar. Artikkelen er under arbeid, men resultata er likevel interessante. Her er samandraget:

Review sites have become increasingly important sources of information for consumers. Because these reviews affect sales, businesses have the incentive to game the system by leaving positive reviews for themselves, or negative reviews for their competitors. Such review fraud undermines the trustworthiness of consumer reviews, and constitutes a major risk factor for review sites. In this paper, we investigate review fraud on the popular consumer review site Yelp. We construct a novel data set to analyze this problem, combining restaurant reviews with Yelp’s algorithmic indicator of fake reviews. Using this imperfect indicator as a proxy, we develop an empirical methodology to identify the points in the life-cycle of a business during which review fraud is most prevalent. We find that a restaurant’s changing reputation affects its decision to engage in review fraud. Specically, a restaurant is more likely to seek a positive fake review when its reputation is weak, i.e., when it has few reviews, or it has recently received bad reviews. Consistent with theory, we find that chains are less likely than independent restaurants to engage in review fraud. We then turn our attention to negative review fraud, and find that increased competition by similar restaurants the driving force behind it.

Referanse: Luca, Michael, and Georgios Zervas. 2013. “Fake It Till You Make It: Reputation, Competition, and Yelp Review Fraud”. SSRN Scholarly Paper ID 2293164. Rochester, NY: Social Science Research Network. http://papers.ssrn.com/abstract=2293164.

Radikal openheit rundt kjøkenbordet

For første gang på veldig lang tid er hest samtaletema rundt norske kjøkenbord. Når «kjøkenbordets folk» pratar om noko, sa den tidlegare svenske statsministeren Göran Persson i eit foredrag eg høyrde på, då er det alvor , og då vil det skje endringar.

Fakta er kjende. Det har blitt funne hestekjøt i ein rekke produkt. Svindelen er så langt spora bakover til slaktarar i Romania via Frankrike, Kypros og Nederland. Skandalen er heileuropeisk, og alle dei fire store norske dagligvarekjedene har funne hestekjøt i sine produkt. Offera for svindelen er heller ikkje små firma i den uformelle delen av matsektoren, men store internasjonale kjeder og merkevareleverandørar. Og det er heller ikkje berre snakk om billege ferdigvarer i kjøledisken, fleire merkevarer og dyre produkt har også blitt råka. Kjøttbollane til IKEA er ikoniske, og det vert vitsa mykje om kjøtbollar på Twitter for tida. («IKEA meatballs contain horse DNA… There’s a joke in there somewhere, you’ll have to assemble it yourselves.»)

På ein måte er denne saka eit eksempel på at det vert vanskelegare å jukse, utan å bli tatt. Å bruke DNA-testar for å kontrollere innhald var science fiction for nokre år sidan. No er teknologien tilgjengeleg. Det er vanskeleg å gardere seg fullt ut mot svindel. Folk og selskap har juksa til alle tider, og ingen kontrollregimer eller regelverk kan hindre all juks. Dagligvarekjeder og andre vil no auke bruken av DNA-testar for å kontrollere at innhaldet stemmer. Dette har kostnader som vi forbrukarar må dekke.

Saka illustrer fint kor komplekse leverandørkjedene i mange tilfelle er. Folk flest har neppe vore klar over kor mange mellomledd og firma ingrediensane i ei frosen lasagne er innom. No er dei kanskje klar over litt av kompleksiteten, men eg trur dei framleis har problem med å forstå kvifor det skal vere slik.

Min spådom er at vi kjem til å forholdsvis raskt gå mot ei mykje større openheit om ingrediensar, produksjonsforhold, mellomledd og prisar. Kostnaden ved informasjon og sporing går raskt nedover, og forbrukarar, styresmakter og andre vil ikkje lenger akseptere hemmeleghald i leverandørkjeden. Kvifor skal vi ikkje få vite kva som er i produkta vi et, og korleis dei er produserte?

I mellomtida kan vi kanskje pense samtalen rundt kjøkenbordet over frå hest til fisk. Ein rapport frå USA viser nemleg at ein av tre fisk der er marknadsført under feil namn. Blir fisk tema for den neste skandalen?

Norsk Tippings tvilsame reklame-stunt

Den siste veka har «Fredrik» gitt bort flotte/spesielle ting gratis på finn.no fordi han har vunne i Lotto og skal gi bort alt han eig. I dag vart det avslørt at dette var ein reklamekampanje fra Norsk Tipping/Lotto (detaljar her), regissert av Try Reklamebyrå. I følgje den stolte pressemeldinga frå Norsk Tipping hadde annonsene på Finn «362 000 visninger, Fredrik mottok 32 000 mail og trafikken til Gi bort-torget økte med 22% i forrige uke».

Reaksjonane har starta å kome. Antibloggeren kritiserer kampanjen sterkt av mange grunnar. PR-rådgiver Jarle Aabø meiner at Norsk Tipping og Try har lurt norsk presse og sine kundar, og uttalar at «dette vil bli en klassiker på mine foredrag om hvordan man ikke skal drive PR».

Kommunikasjonsrådgivaren til Norsk Tipping forstår ikkje kva Aabø meiner: » Vi opplever denne kampanjen som vellykket. Vi har fått god respons på den og omtalen den har fått med seg, ikke bare i mediene, men også i sosiale medier og mellom mennesker».

Men dette var ingen vellykka reklamekampanje, dette var reint lureri. Dei 362 000 som såg annonsene, dei 32 000 som sendte epost, og dei som leste om «Fredrik» i forskjellige nyheitsoppslag, på sosiale media eller høyrde om han på anna måte har alle blitt prøvd påverka i ein skjult marknadsføringskampanje. Eit hovudprinsipp for etisk marknadsføring er at marknadsføring klart skal framstå som – nettopp – marknadsføring. Dette er mellom anna fordi forbrukarane skal forstå at dei vert (prøvd) påverka, og dermed kan ta informasjon og påstandar med ein passe dose skepsis. («Kanskje er ikkje sjansen så stor for å bli millionær i Lotto?»). § 3 i Markedsføringslova startar difor slik: «Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring». Etter mi meining er Norsk Tipping sin kampanje klart i strid med denne paragrafen, og for øvrig også med § 2.

Heller enn å juble for ein vellykka kampanje bør Norsk Tipping tenke gjennom kva som gjekk galt. Kvifor var det ingen som sa stopp? Kvifor er vellykka kampanjar viktigare enn å oppføre seg skikkelig? Norsk Tipping har problem med kommisjonærar, Grasrotmidla og no også med si eiga marknadsføring. Har det utvikla seg ein ukultur i firmaet?

Juks med mat

Forbrukerrådet har publisert ein kort rapport som skildrar korleis mange matprodukt har namn eller pakningstekst som i liten grad er dekkjande for innhaldet. Rapporten har fått brei dekning i media, til dømes i Aftenposten og NRK.

Eksempla er mange, men blåbærjuice med 11% blåbær (og 49 prosent drue- og 40 prosent eplejuice) og kalkunfilet naturell med 53 prosent kalkunfilet (og 30 prosent hønsefilet, resten tilsetjingsstoff) er mine favorittar.

Bransjen forsvarar seg med at forbrukarane må studere varedeklarasjonen på baksida, og at all informasjon finnast der. Same meining har Mattilsynets representant, som i følgje Aftenposten uttalte at – Hvor mange reker er det i en rekesalat? Hvor mye fløte i en fløtepudding? Kanskje null? Vi mener forbrukerne ikke undras fra opplysninger når man leser innholdsfortegnelsen. Forbrukerrådet, Mattilsynet, NHO Mat og Drikke og Norgesgruppen er alle einige om at reglane for matmerking ikkje er brotne i eksempla som vert presenterte i rapporten.

Dersom dette er korrekt må reglane endrast. Det kan ikkje vere slik at så lenge lista over ingrediensar er korrekt så kan produsenten skrive kva som helst på resten av pakninga. Dersom fløtepudding ikkje inneheld fløte er dette uakseptabelt, sjølv om det går fram av deklarasjonen. Juks er juks.

Eg trur derimot at det ikkje er korrekt, og at fleire av eksempla i rapporten er brot både på § 10 i Matlova og § 7, evt andre paragrafar, i Markedsføringslova. Blåbærjuice med berre 11 % blåbær er klart egna til å villeie forbrukarane. Både Mattilsynet og Forbrukerombudet kan dermed gripe inn ovanfor bedrifter som går over streken i marknadsføringa si – dersom dei prioriterer det.

Forbrukarane har uansett siste ordet, og kan slutte å kjøpe produkt som ikkje held det dei lovar på framsida. Etter Forbrukerrådet sin rapport og presseoppslaga vil nok produsentane også bli meir forsiktige. Norske matprodusentar oppfører seg generelt bra, men på dette området kan dei bli betre.

Svindel med skinker

Ei av mange gleder i Spania er den gode maten, og noko av det beste ein kan få er god spansk skinke. Den flottaste skinka har nemninga Iberico og kjem frå ein spesiell rase grisar med same namnet. Dersom skinka i tillegg er merka med “bellota” betyr det at ho kjem frå frittgåande grisar som kun et eikenøtter. Skinka vert lagra 2-3 år før ho vert seld til ein høg pris [1. For gode innføringar i korleis iberico-skinke vert laga, sjekk denne og denne artikkelen.]

Som alltid er det fristande å ta snarveiar, og regionale styresmakter i delstaten Andalucia har kverrsett eit parti med 17 tonn skinke marknadsført som Iberico men av uklar kvalitet. “There are cowboys in this business who harm the whole trade by selling hams that are not worth what they say,” uttalte ein representant for styresmaktene i følgje The Guardian.

Tyder dette på at skilnaden mellom Iberico og andre typar skinke ikkje er så stor? Dersom smaksforskjellen var stor kunne kjøparane enkelt avsløre svindelen. Ein kan spekulere i at skilnaden ikkje er så stor, og at partiet skulle til kjøparar med dårleg smakssans (turistar?).

Denne saka illustrerer ein utfordring for ikkje-private merkevarer. Dersom ein kjend merkevareprodusent hadde juksa med kvaliteten ville dette ha gått ut over omdømmet og salet deira, i alle fall ei stund. Med ikkje-private merkevarer (“Iberico”) kan enkelte dårlege egg jukse, og det går ut over alle produsentane.

Den einaste måten å ordne opp i dette på er sannsynlegvis å innføre eit enda strengare system for kvalitetssikring, med god sporing av råvarene og hyppige kontrollar både på gardane, på skinkelagra og i butikkane. Dette vil koste, men kan likevel vere billeg.

Det er vanskeleg å tenkje seg at ein ikkje finn svindel også i andre produkt der det er vanskeleg å avgjere kvalitetsforskjellane. Det vanskeleg å smake om mat er økologisk eller ikkje, og om bonden som har produsert maten har fått ei grei lønn (ref Fair Trade). Sjølv om det finst strenge kontrollregimer er det nok alltid nokon som greier å lure seg unna.