Ei maksimalgrense for tipping?

Norsk Tipping si mulige maksimalgrense for tipping er godt samfunnsansvar og god forretningsstrategi

Norsk Tipping vurderer å innføre ei maksimalgrense for kor mykje spelarar kan tape i løpet av ei gitt periode. Dette for å redusere problemet med speleavhengighet eller såkalla problematisk speling. Per i dag har dei 2-3000 spelarar som taper meir enn 15 000 per månad. Ei slik grense vil ha negative økonomiske konsekvensar for Norsk Tipping. Utrekningar tyder på at ei grense på 15 000 vil gi 100-150 millionar i redusert overskot per år, noko som igjen vil gå ut over idretts- og kulturformål.

Tipping er eit produkt som kan vere positivt for forbrukarane (og bedriftene, og til sjuande og sist samfunnet) i små og moderate mengder, men skadeleg og negativt i store mengder. Sjølv om den forventa økonomiske verdien av å delta i f.eks. lotto er negativ (tilbakebetalingsprosenten er 50), er spenninga og tanken om at det fins ein liten sjanse til å bli svært rik nok til at den totale verdien for spelarar blir positiv. Dette er grunnen til at gambling er ein så stor global industri. Problemet er spelarane som ikkje greier seg med moderate innsatsar, men som spelar så mykje at det får negativ påverknad på økonomi og livskvalitet.

Mange produkt (dei fleste!) har ei positiv effekt i små og moderate mengder, men negativ effekt i for store mengder. Eksempel er alkohol og andre rusmiddel, sukker og fett, TV, dataspel, og salt. Historisk har slike produkt og tenester i stor grad vorte regulerte svært «grovt», og har anten vore fullstendig forbodne (narkotika), sterkt regulerte gjennom redusert tilbod (alkohol, tobakk), eller fritt tilgjengelege (sukker). Norsk Tipping si moglege beløpsgrense er eit tidleg forsøk på å direkte kontrollere mengda kvar enkelt person brukar. Dette er mogleg fordi Norsk Tipping identifiserer kvar kunde via spelekontoen. (Ein digresjon: Ein kan lett sjå for seg at liknande typar kontroll kan bli brukt på andre problematiske produkt, slik som alkohol. Vinmonopolet kunne lett ha laga eit system med identifisering av kvar kunde, og ei maksgrense for mengde alkohol per veke, og eventuelt utveksla informasjon om kjøp med daglegvarebransjen og restaurantar. Storebror!).

Norsk Tipping (og Kulturdepartmentet, som er eigar) fortenar honnør for å prøve å redusere problemet med speleavhengighet. I eit utilitaristisk perspektiv er det truleg at nytten av eit slikt tiltak vil vere mykje større for dei 2-3000 problemspelarane, enn ulempa for dei få som har økonomi og ønskjer å satse meir enn til dømes 15 000 kroner per månad. Dei 150 millionane norsk idrett går glipp av er ikkje så attraktive dersom ein veit at dei har bidrege til økonomiske problem og personlege tragediar.

Det er sjølvsagt uklart kva effektar ei maksimalgrense i realiteten vil få. Dei største spelarane brukar nok også utanlandske speleselskap til å bli kvitt pengane sine. Dersom Norsk Tipping innfører ei tapsgrense vil ein del av tapa sikkert bli overførte til utanlandske aktørar. Dersom 100% av tapa blir overførte blir effekten på spelegalskap eit nullsumspel, men profitten til speleselskapa overført frå Norsk Tipping til utanlandske konkurrentar. Det er vel likevel sannsynleg at ein mindre del av spelinga blir overført til utlandet, spesielt sidan konkurrentar som tilbyr betre odds enn Norsk Tipping lenge har vore tilgjengelege.

Kvifor vil departementet og NT «frivillig» gå glipp av 100-150 millionar? Eg trur at Norsk Tipping sitt initiativ må bli sett i lys av at det kan vere aktuelt å erstatte monopolsystemet med eit konsesjonssystem for gambling i Norge, som vil opne også for utanlandske aktørar. Dersom konsesjonssystemet inkluderer krav om at selskapa har grenser for kor mykje enkeltspelarar kan tape vil den norske marknaden bli mindre attraktiv for utanlandske gamblingselskap, som då vil miste sine mest attraktive kundar. Desse kundane kan jo i dag tape så mykje dei vil, via gamblingselskapa sine utanlandske nettsider. Dette gjer at Norsk Tipping på sikt kan tene inn ein god del av dei tapte millionane gjennom auka marknadsandelar i åra som kjem.

Ei tapsgrense er difor slik eg ser det både godt samfunnsansvar, og god forretningsstrategi.

Gamblingselskap annonserer meir for kampar som har større forteneste

Ikkje så overraskande annonserer gamblingselskap meir for kampar der dei har større forteneste:

UK bookies (bookmakers) herd geographically in less-affluent areas. The present work shows that UK bookies also herd with the special bets that they advertise to consumers, both in their shop window advertising and on TV adverts as shown to millions of viewers. I report an observational study of betting adverts over the 2014 soccer World Cup. Bet types vary in complexity, with complex types having the highest expected losses. Bookies herded on a common strategy of advertising special bets on two levels: by almost exclusively advertising complex bet types with high expected losses, and by advertising representative events within a given complex bet type. This evidence is most consistent with bookies’ advertising targeting a representativeness heuristic amongst bettors. Bookies may know how to nudge bettors toward larger losses.

Newall, P. W. (2015). How bookies make your money. Judgment and Decision Making, 10(23), 225–231.