Jakob Utgård

Blog

  • Gamblingselskap annonserer meir for kampar som har større forteneste

    Ikkje så overraskande annonserer gamblingselskap meir for kampar der dei har større forteneste:

    UK bookies (bookmakers) herd geographically in less-affluent areas. The present work shows that UK bookies also herd with the special bets that they advertise to consumers, both in their shop window advertising and on TV adverts as shown to millions of viewers. I report an observational study of betting adverts over the 2014 soccer World Cup. Bet types vary in complexity, with complex types having the highest expected losses. Bookies herded on a common strategy of advertising special bets on two levels: by almost exclusively advertising complex bet types with high expected losses, and by advertising representative events within a given complex bet type. This evidence is most consistent with bookies’ advertising targeting a representativeness heuristic amongst bettors. Bookies may know how to nudge bettors toward larger losses.

    Newall, P. W. (2015). How bookies make your money. Judgment and Decision Making, 10(23), 225–231.

  • Gunhild Stordalen – Saving the world one flight at a time

    savingtheworld

  • IKEA sel blomsterjord laga av kompost frå matrestar…

    WP_20150519_19_38_40_Pro

    IKEA sel blomsterjord laga av kompost frå matrestar frå deira eigen restaurant. God (og lønsam?) idé!

  • Doktorgrad…

    For nokre veker sidan disputerte eg (endeleg) for doktorgraden ved Handelshøyskolen BI. Tittelen på avhandlinga var “Organizational form, local market structure and corporate social performance in retail”. Kort fortalt består avhandlinga av tre artiklar som på ulike måtar studerer varehandelsbutikkar og -kjeder sine sosiale resultat. Teoretisk er avhandlinga basert på agentteori. Agentteori fokuserer på ulik informasjon og ulike interesser i prinsipal-agentforholdet. Sidan ulike varehandelsbedrifter har ulike organisasjonsformer varierer også insentiva til å maksimere profitt for butikkane. Ein uavhengig butikk har større insentiv enn ein franchise-butikk, som har større insentiv enn ein filialbutikk. Dette kan bidra til betre (eller verre) sosiale resultat i butikkane, avhengig av om sosiale resultat er etterspurte og observerbare for kundar og andre. I tillegg kan eigenskapar ved lokalmarknaden påverke, omsynet til omdømme på små stader kan forbetre sosiale resultat, og konkurranse kan både forverre og forbetre resultata, igjen avhengig av kva marknaden ønskjer og kan observere. Eg testar denne enkle overordna teorien i tre artiklar med ulike problemstillingar og ulike datasett.

    I den første artikkelen (“Franchising, local market characteristics and alcohol sales to minors”) studerer eg korleis organisasjonsform og den lokale marknaden påverkar sal av alkohol til mindreårige i norsk daglegvarehandel. Med data frå Juvente sitt prosjekt Skjenkekontrollen finn eg at franchise-butikkar er meir tilbøyelege til å selje alkohol til mindreårige enn filialbutikkar. Franchise-butikkar er også meir sensitive for aktiv kontrollverksemd frå kommunen. Butikkar i små marknader (<10.000) er meir forsiktige med å selje øl til mindreårige, men eg finn ingen effekt av konkurranse. Ein noko endra versjon av denne artikkelen (medforfattarar Arne Nygaard og Robert Dahlstrom) har blitt akseptert i Journal of Business Research. Den andre artikkelen i avhandlinga ("Market structure, chain membership and food hygiene in retail") studerer effekten av konkurranse på hygiene i dagligvarebutikkar. Økonomisk teori tilseier at konkurranse skal gi betre kvalitet for dimensjonar som er etterspurte og observerbare. Hygiene er vanlegvis berre delvis observerbart (kva skjer på bakrommet?!), men ein del land har innført system der resultata av offentlege hygieneinspeksjonar blir gjort offentlege. Men: Dersom konkurranse gir betre hygiene, betyr dette at butikkar på små stader, der konkurransen er begrensa, vil ha dårlegare hygiene? Eg argumenterer for at dette ikkje vil vere tilfelle, fordi butikkar på små stadar vil vere spesielt opptekne av sitt omdømme, og dermed likevel produsere god kvalitet. I tillegg forventar eg at butikkar som er medlemmar av kjeder vil vere mindre sensitive ovanfor konkurranse, fordi kjedene standardiserer kvaliteten til butikkane. Med data frå alle danske daglegvarebutikkar (“Smiley-programmet”) får eg i hovudsak støtte for hypotesane, den U-forma samanhengen mellom konkurranse og kvalitet er spesielt robust.

    Tredje artikkel (“Retail chains’ corporate social responsibility signaling”) studerer varehandelskjeder sin kommunikasjon av samfunnsansvar. I artikkelen argumenterer eg for at kjeder som det er vanskelegare for andre å vurdere kvaliteten til vil vere meir tilbøyelege til å kommunisere sitt arbeid med samfunnsansvar. Dette betyr for eksempel at kjeder som brukar eigne merkevarer eller er utanlandske vil kommunisere i større grad. Eg testar også om organisasjonsform påverkar kommunikasjon av samfunnsansvar, sidan kjeder med sjølvstendige butikkar vil ha større problem med å få butikkane til å gjere felles investeringar eller sikre at investeringane i samfunnsansvar blir følgde opp. Basert på ei innhaldsanalyse av nettsidene til 208 kjeder i den norske marknaden får eg i hovudsak støtte for hypotesane.

  • Andre effektar av søndagsopne butikkar

    Debatten om søndagsopne butikkar går vidare. Mykje av diskusjonen har så langt handla om effektar på prisar, omsetning og sysselsetting. Eg skal ikkje seie så mykje om dette, anna enn at mange av argumenta både for og imot ikkje verkar så veldig overbevisande. Det er til dømes etter mi meining lite sannsynleg at salsvolumet ikkje vil auke etter ei forlenging av opningstidene, men det fins også ein del forskning som tyder på at prisane kan auke, forbrukarane må betale for auka fleksibilitet/kvalitet.

    Personleg syns eg det er like interessant å sjå på andre, meir indirekte effektar av søndagsopne butikkar. Og det er det sjølvsagt nokre kreative forskarar som alt har gjort. Eit par studiar har for eksempel sett på effekten av auka opningstider på utdanningsnivået. Teorien har vore at sidan utvida opningstider aukar mulegheitene for å bruke tid i butikkar (enten på jobb – utvida opningstider gir som kjent auka sysselsetting og sjansar for deltidsjobb – eller på shopping) gir det mindre tid til overs for andre ting, slik som utdanning.

    Lee (2013) brukar variasjon i når amerikanske statar fjerna “blue laws”, altså forbod mot søndagshandel, for å estimere effekten på utdanningsnivå. Ho finn at fjerninga av lovene førte til både færre år i utdanning og mindre sjanse til å fullføre high school. Med data frå Norge får Bensnes og Strøm (2014) tilsvarande resultat. Dei studerer effekten av den nye opningstidslova innført i 1985, som tok frå kommunane retten til å begrense opningstidene for mykje, og finn at endringa signifikant reduserte sjansane for å fullføre vidaregåande skule.

    Andre har funne meir åpenbare men også viktige effektar, som at kyrkjebesøk og økonomisk støtte til kyrkja går ned etter opning for søndagshandel, og at bruk av alkohol og narkotika aukar (Gruber & Hungerman, 2008).

    Søndagsopne butikkar i Norge vil dermed ha konsekvensar også utover sysselsetting og prisnivå.

    Referansar

    Bensnes, Simon Søbstad, and Bjarne Strøm. (2014). “Schooling or shopping? The impact of shop opening hours deregulation on education and earnings.” Working paper. Nedlasta fra http://www.svt.ntnu.no/iso/marianne.haraldsvik/Workshop%202014/Papers/Bensnes.pdf

    Gruber, Jonathan, and Daniel M. Hungerman. “The Church versus the Mall: What Happens When Religion Faces Increased Secular Competition?.” The Quarterly Journal of Economics 123.2 (2008): 831-862.

    Lee, Dara N. (2013). “The impact of repealing Sunday closing laws on educational attainment.” Journal of Human Resources 48 (2): 286-310.

  • Valgfag i bærekraftig markedsføring på Markedshøyskolen

    Vi er no godt i gang med eit nytt valgfag i bærekraftig markedsføring på Markedshøyskolen. Nokre-og-tjue godt motiverte studentar såg i sist forelesning filmen “Blackfish“, som handlar om ein spekkhoggar i fangenskap som er involvert i tre dødsfall, og analyserte deretter dyreparken Seaworld sitt ansvar for situasjonen.

    I løpet av dette semesteret skal studentane gjennom mange liknande øvingar, i tillegg til besøk av folk fra næringslivet,  eit bedriftsbesøk eller to, og ein god del til dels utfordrande pensum.  Klassa har alt hatt besøk av dyktige klimaforskarar frå Cicero (Borgar Aamaas og Trude Rauken), som mellom anna har forklart kva som skjer med klimaet, og kvifor det er så vanskeleg å kome fram til bindande klimaavtalar.

    I kurset tek vi utgangspunkt i ein utvida definisjon av bærekraft, og dekkjer ikkje kun miljø men også sosiale forhold og etikk. Tanken bak kurset er at markedsføring både kan bidra til miljøproblem og sosiale problem og til løysinga av desse problema. Kurset gir difor kunnskap både om problema (og korleis den moderne kapitalismen – inkludert moderne markedsføring – bidrar til desse), og om korleis oppdatert kunnskap om forbrukeratferd og markedsføring kan bli brukt til å selje meir bærekraftige produkt og tenester.

    Kurset går gjennom heile semesteret og er delt opp i fire hovudmodular. I den første modulen, som pågår no, får studentane ein introduksjon til bærekraftig markedsføring.  Neste modul tar for seg forretningetikk og bedrifters samfunnsansvar (CSR). Tredje modul går meir nøye inn på forbrukeratferd, merkevarer og bærekraft, og siste modul løftar blikket litt og ser på bærekraftige forretningsmodellar meir generelt.  Pensum er tre utanlandske [zotpressInText item=”{4QPU4DDE},{E3FJ7SVR},{8MU8N56F}”] og ei norsk lærebok [zotpressInText item=”{NGUABKRT}”], i tillegg til ein god del vitskapelege artiklar.

    Studentane skal i løpet av semesteret utvikle ein bærekraftsstrategi for ei sjølvvalt bedrift. Strategien skal sjølvsagt bruke oppdatert kunnskap frå kurset til å gi meir bærekraft men like stor eller større lønsemd, men skal også vurdere om ein del av bedrifta sine aktivitetar er så uheldige at dei bør bli avvikla.

    Som ein del av kurset har studentane starta ein blogg, som i skrivande stund er tom men som etter kvart forhåpentlegvis vil bli fylt med refleksjonar og kunnskap inspirert av kurset. Bloggen har fått det velklingande namnet “de grønne oljebarna“, noko som står i klar motsetnad til dei andre oljebarna og også gir eit sterkt signal om at framtida i norsk næringsliv tilhøyrer ein ny generasjon studentar.

    Referansar:

    [zotpressInTextBib style=”chicago-author-date” sort=”ASC”]

  • Økonomiske effektar av sosiale transaksjonar

    I 1981 hadde vinen “Rødvin” utrulege 30% av den norske marknaden med eit sal på over fire millionar liter. Dette skuldast sikkert i hovudsak at nordmenn historisk har drukke øl og brennevin, og at alkoholvanane enno ikkje hadde blitt påverka av nye reisevanar, innvandring og inspirasjon frå Europa. Kunnskapen om og interessa for vin var låg, og for mange var raud vin kanskje nettopp berre det.

    Men: Ein del av suksessen kan også skuldast korleis Vinmonopolet sine butikkar var organiserte. På 1980-talet var Vinmonopolet sine butikkar basert på disksal, der kunden måtte bestille frå ein tilsett som henta produktet på lageret. Det er enkelt å tenke seg at mange kundar heldt seg til det kjente, og i alle fall unngjekk å bestille vinar dei ikkje heilt visste eller hugsa namnet på, eller som hadde namn som var vanskelege å uttale. I møtet med ein tilsett var det kanskje, alt anna likt, betre å gå for det sikre enn å utfordre fransk-kunnskapane.

    Ny forsking frå Goldfarb og kollegaer viser nettopp denne effekten. Når Systembolaget i Sverige i 1987 bytta til sjølvbetjente butikkar auka salet av vinar med «vanskelege» namn. For å påvise denne effekten samanliknar dei butikkar som hadde bytta til sjølvbetjening med tilsvarande butikkar som ikkje hadde bytta på same tid. Systembolaget hadde vore forutsjåande nok til å konstruere eit eksperiment for å vurdere om salet gjekk opp som følgje av endringa, noko det sjølvsagt gjorde. Det gjorde det også i Norge når same endringa vart gjennomført på Vinmonopolet frå 1999 og framover. Dette eksperimentet viser altså at ikkje berre volumet, men også valet av produkt, vart endra som følgje av omlegginga.

    Goldfarb og kollegaer er interesserte i korleis transaksjonar som skjer i interaksjon med tilsette skil seg frå transaksjonar gjort med sjølvbetjening. Dei studerer difor også korleis bestilling av mat på Internett skil seg frå bestilling på telefon, og finn at kundar tek meir komplekse val og kjøper fleire kaloriar når dei registrerer ordren sjølv på ei nettside. Igjen ser vi at (mangelen på) sosial kontakt påverkar kjøpsmønsteret.

    Samandraget:

    Examining changes in two different retail formats, we show that consumers alter their purchases depending on the retail environment. In both settings, the change in behavior coincides with a reduction in the interpersonal interaction required to complete a transaction. As such, we contend that the format changes reduced a “social friction” that would otherwise inhibit consumers due to an implicit cost associated with ordering certain items in social settings.

    Referanse:

    Goldfarb, Avi, Ryan C. McDevitt, Sampsa Samila, and Brian Silverman. Forthcoming. “The Effect of Social Interaction on Economic Transactions: Evidence from Changes in Two Retail Formats.” Management Science. https://faculty.fuqua.duke.edu/~rcm26/social_transactions_cost_final.pdf.

  • Samansetjinga av teamet påverkar resultata i sosiale inspeksjonar

    Vestlege bedrifter som produserer i eller har underleverandørar i fattige land (tenk tekstilproduksjon i Asia) brukar annonserte og uannonserte inspeksjonar for å kontrollere at arbeidsforholda er akseptable og følgjer kontrakten. Typiske tema for inspeksjonane er tryggleik, bruk av overtid, verneutstyr, lønn, barnearbeid og så vidare. No finst det for første gang god forsking som ser på effektane av samansetjinga av inspeksjonsteamet. Amerikanske forskarar har fått tilgang til ein database med resultata av 15.000 inspeksjonar gjennomført av eit spesialisert konsulentfirma. Funna er interessante:

    • Team med erfarne inspektørar avdekker fleire problem
    • Men effekten av erfaring er avtakande, og for mykje erfaring er negativt
    • Inspeksjonsteam som reiser tilbake til same fabrikk finn færre feil enn nye team
    • Trening og opplæring av inspektørar hjelp litt, universitetsutdanning hjelp ikkje
    • Kvinner avdekker fleire problem enn menn, og det er nok å ha ei kvinne på teamet, så blir heile teamet meir effektivt.

    Desse funna har sjølvsagt klare implikasjonar for bedrifter som driv med inspeksjonar av sosiale og miljømessige forhold i forsyningskjeda: Ta med ei passe erfaren kvinne!

    Referanse:
    Short, J. L., Toffel, M. W., & Hugill, A. R. (2013). Monitoring the Monitors: How Social Factors Influence Supply Chain Auditors (Working Paper No. 14-032). Harvard Business School. Retrieved from http://www.hbs.edu/faculty/Pages/item.aspx?num=45768

  • Smilefjes vil gi betre hygiene

    Mattilsynet skal starte arbeidet med å innføre smilefjes-ordninga i heile landet. Denne ordninga inneber at restaurantar og andre serveringsstader mottek ein karakter i form av eit smilefjes etter ein inspeksjon frå Mattilsynet – eit stort smil dersom hygienen er perfekt, og ein sur munn dersom hygienen er dårleg. Alle spisestader må gjere inspeksjonsrapporten enkelt synleg ved inngangsdøra, og kundar kan også sjekke karakterane på Internett. Smilefjes-ordninga har eksistert som eit prøveprosjekt i Trøndelag sidan 2007, med gode resultat, og regjeringa har no vedteke å innføre ordninga i heile landet, kanskje alt frå 2015.

    Reaksjonane er blanda, både Virke og Forbrukerrådet er nøgde med vedtaket, men NHO Reiseliv har sendt eit brev til helseministeren der dei ber om at ordninga ikkje vert innført. Organisasjonane har uttalt seg til Dagens Næringsliv, og vurderingane deira er interessante. Forbrukerrådet er positive og meiner at ordninga vil gi forbetra hygiene. Virke meiner at det er positivt at ordninga vil få fram i lyset god hygiene, og ikkje berre negative resultat slik situasjonen er i dag, der aviser rapporterer lister over restaurantar som har blitt stengt eller der det har vore problem. Dette er sjølvsagt poenget med ordninga, som vil gjere det meir lønsamt å investere i god hygiene fordi informasjon om hygienenivået vil vere enkelt tilgjengeleg for (potensielle) kundar. NHO Reiseliv fokuserer på at ordninga vil vere sårbar for inspektøren sitt skjønn, og at slikt skjønn vil gje tilfeldige og urettferdige resultat. Dette er ei utfordring i det meste av maktutøving frå offentlege organ, og ikkje noko spesielt for smilefjesordninga.

    Smilefjes-ordninga er ikkje eit særnorsk fenomen. Den norske ordninga er i stor grad kopiert fra Danmark, som innførte si “Smiley”-ordning i 2001. Liknande ordningar eksisterer i mellom anna Storbritannia, mange byar og delstatar i USA, og delar av Tyskland. I Danmark har ordninga ført til klart betre hygiene. I 2002 hadde 70% av verksemder beste karakter, i 2010 var talet 86%, ei klar forbetring. I 2008 vart ordninga utvida med ein “Elitesmiley”-karakter, gitt til verksemder som har fått beste karakter dei siste fire inspeksjonane. Dette gav igjen insentiv til bedrifter til å forbetre seg. Ein klar forskjell mellom ordninga i Danmark og slik ho ser ut å bli i Norge er rekkevidda, i Danmark er alle bedrifter som behandlar mat inkluderte, mens i Norge er det kun restaurantar og kafear som blir med, i alle fall første omgang.

    Prinsippet bak slike ordningar er enkelt. Hygiene, spesielt på kjøkkenet, er viktig for kundar, men vanskeleg å observere. Dårleg hygiene gir risiko for sjukdomar, men ikkje alle blir sjuke, og det er ikkje alltid klart kva som er årsaka dersom ein blir sjuk. Restaurantar har difor økonomiske motiv for å produsere dårlegare hygiene enn marknaden ønskjer (ein type marknadssvikt). Offentlege styresmakter prøvar å rette opp denne marknadssvikten ved å lage reglar for hygiene og kontrollere/straffe restaurantar som ikkje held akseptabelt nivå. Ved å offentleggjere resultata av kontrollane får bedriftene enda sterkare insentiv til å halde god kvalitet, fordi kundane alt anna likt vil velje restaurantar med god hygiene.

    Forskning på området bekreftar denne enkle teorien. Den beste studien er gjort med data frå Los Angeles. Etter fleire oppslag i lokale media i 1998 om dårleg hygiene bestemte Los Angeles seg omtrent over natta for å offentleggjere resultata frå hygieneinspeksjonar. Jin og Leslie (2003) analyserer effektene av denne endringa. Dei finn at restaurantane forbetra hygienen, at restaurantar med god hygiene gjorde det betre økonomisk, og at talet på pasientar innlagt for matsjukdommar vart redusert etter offentleggjeringa av karakterane. Det er ingen grunn til å tru at effektane vil bli forskjellige i Norge.

    Mange marknadsproblem kjem av manglande informasjon. Smilefjes-ordninga er eit eksempel på korleis styresmakter som sit på relevant informasjon kan gjere denne tilgjengeleg, med positive effektar for samfunnet. Det fine med ordninga er at ho er enkel, dynamisk (neste steg kan vere å innføre eit “Elitesmiley”-nivå slik som i Danmark), kan kombinerast med andre tenester (restaurantguiden Oregano har for eksempel alt teke i bruk informasjon frå Mattilsynet si prøveordning i Trøndelag på sine nettsider), og enkelt kan utvidast til andre bransjar.

    Ordninga vil koste litt, men dersom ein kan unngå nokre tilfelle av matborne sjukdommar vil samfunnsreknskapen raskt vere positiv. Eit interessant spørsmål er om ordninga også vil bidra til mindre kriminalitet og tvilsam forretningsdrift i restaurantbransjen. Folk med ein kriminell tendens har kanskje ikkje topp kjøkkenhygiene? Eg veit ikkje.

    Referansar:
    Jin, G. Z., & Leslie, P. (2003). The effect of information on product quality: Evidence from restaurant hygiene grade cards. The Quarterly Journal of Economics, 118(2), 409–451.

  • Er det lønsamt å ta samfunnsansvar? Nye bevis

    Eg har tidlegare skrive om diskusjonen om samanhengen mellom samfunnsansvar og lønsemd. Fleire såkalla meta-studier har vist ein (svakt) positiv samanheng. Ulempa med desse studiane er at dei i hovudsak oppsummerer eksisterande studiar basert på korrelasjonar – det finst få studiar som brukar metodar som kan påvise kausalitet, altså effekten av meir eller mindre samfunnsansvar på lønsemd. No har det imidlertid kome eit par artiklar som nyttar betre metodar.

    I ein studie ser Caroline Flammer på effekten av forslag (shareholder resolutions) om CSR-investeringar på generalforsamlingar. Ho brukar forslag som enten blir vedtekne eller ikkje med knapp margin (+/- 5% av stemmene) og argumenterer for dette er “nesten tilfeldige” beslutningar gitt den knappe marginen, og at desse beslutningane derfor kan brukast til å estimere kausale effekter av samfunnsansvar. Ho finn at vedtekne forslag gir ei positiv utvikling i bedrifta si lønsemd i perioden etter.

    I ein annan studie ser same forfattar på effekten av konkurranse på samfunnsansvar. Dersom samfunnsansvar generelt er lønsamt, skal tøffare konkurranse føre til meir samfunnsansvar, fordi bedriftene vil tape i konkurransen ellers. Flammer brukar endringar i tollsatsar i USA til å estimere effekten av konkurranse, sidan lavare tollsatsar gir større konkurranse frå utlandet. Ho finn at firma som er i bransjar som får lavare tollsatsar, altså større konkurranse, forbetrar sine resultat innan samfunnsansvar.

    Samla gir desse to artiklane meir overbevisande støtte til at samfunnsansvar er lønsamt enn det som tidlegare har vore tilgjengeleg.

    Referansar:

    Flammer, Caroline. 2013a. “Does Corporate Social Responsibility Lead to Superior Financial Performance? A Regression Discontinuity Approach”. MIT Working Paper. http://www.corporate-sustainability.org/conferences/fifth-annual-research-conference/Flammer.Apr.13pdf.pdf.

    Flammer, Caroline. 2013b. “Does Product Market Competition Foster Corporate Social Responsibility?” In Academy of Management Proceedings, 2013:10714. Academy of Management. http://proceedings.aom.org/content/2013/1/10714.short.