Ein evigvarande debatt (nesten) innan CSR er om CSR er eit resultat av at leiinga ikkje styrer bedrifta etter eigarane sitt beste, men prioriterer å bruke ressursane på ting som leilinga sjøv tener på. Dette kan vere løn og frynsegoder, men også CSR, omdømet til toppsjefen kan for eksempel tene på store investeringar i CSR. Dette er “CSR som agentproblem”-perspektivet, som går tilbake til Milton Friedman (minst).
No har det kome ein ny artikkel som testar denne teorien. Ferrell og medforfattarar ser på kvaliteten på selskapsstyringa og effektar på CSR. Dei finn at bedrifter som har god kvalitet på selskapsstyringa investerer meir i CSR. Dette er det motsette av det teorien predikerer, dersom CSR var eit agentproblem skulle vi ha sett større investeringar i CSR i bedrifter der leiinga hadde stor makt på bekostning av eigarane.
CSR som agentproblem-teorien kan dermed, foreløpig, forkastast.
Samandraget:
In the corporate finance tradition, starting with Berle and Means (1932), corporations should generally be run to maximize shareholder value. The agency view of corporate social responsibility (CSR) considers CSR an agency problem and a waste of corporate resources. Given our identifcation strategy by means of an instrumental variable approach, we find that well-governed frms that suffer less from agency concerns (less cash abundance, positive pay-for-performance, small control wedge, strong minority protection) engage more in CSR. We also fnd that a positive relation exists between CSR and value and that CSR attenuates the negative relation between managerial entrenchment and value
Skriv ein kommentar