Jakob Utgård

Category: Uncategorized

  • Breiband gir dårlegare karakterar

    Bruk av breiband i skulen gir dårlegare karakterar, men det hjelp å blokkere Youtube…

    This paper examines the effects of providing broadband to schools on students’ performance. We use a rich panel of data on broadband use and students’ grades from all middle schools in Portugal. Employing a first-differences specification to control for school-specific unobserved effects and instrumenting the quality of broadband to account for unobserved time-varying effects, we show that high levels of broadband use in schools were detrimental for grades on the ninth-grade national exams in Portugal. For the average broadband use in schools, grades reduced 0.78 of a standard deviation from 2005 to 2009. We also show that broadband has a negative impact on exam scores regardless of gender, subject, or school quality and that the way schools allow students to use the Internet affects their performance. In particular, students in schools that block access to websites such as YouTube perform relatively better.

    Referanse:
    Belo, Rodrigo, Pedro Ferreira, and Rahul Telang. “Broadband in School: Impact on Student Performance.” Management Science (forthcoming). doi:10.1287/mnsc.2013.1770.

  • Juks med online vurderingar #2

    Juks med online vurderingar er eit problem for dei som driv nettsider som Tripadvisor.com og Hotels.com og til sjuande og sist for dei som eig eller driv bedriftene som blir påverka av slik juks.

    Eg har tidlegare skrive om korleis ein artikkel av Luca og medforfattarar har funne at restaurantar juksar når dei har få vurderingar eller nyleg har fått ei dårleg vurdering, at restaurantar som høyrer til ei kjede juksar mindre, og at tøffare konkurranse aukar sjansen for juks med negative vurderingar.

    Svakheita med den artikkelen var at forfattarane brukte Yelp.com sin eigen algoritme for å identifisere juks, og at det er uklart kor god denne er. Ein ny artikkel som snart blir publisert i American Economic Review brukar ein betre metode for å identifisere juks. Forfattarane (Mayzlin, Dover og Chevalier) brukar forskjellen på vurderingane på Expedia.com (der kun dei som faktisk har bodd på eit hotell kan skrive ei vurdering) og Tripadvisor.com (der alle kan skrive ei vurdering) til å avdekke juks. Funna liknar mykje på Luca et al. sine, kjedehotell oppfører seg betre, og konkurranse gir meir juks.

    Heile samandraget:

    Online reviews could, in principle, greatly improve consumers’ ability to evaluate products. However, the authenticity of online user reviews remains a concern; firms have an incentive to manufacture positive reviews for their own products and negative reviews for their rivals. In this paper, we marry the diverse literature on economic subterfuge with the literature on organizational form. We undertake an empirical analysis of promotional reviews, examining both the extent to which fakery occurs and the market conditions that encourage or discourage promotional reviewing activity. Specifically, we examine hotel reviews, exploiting the organizational differences between two travel websites: Expedia.com and TripAdvisor.com. While anyone can post a review on TripAdvisor, a consumer can only post a review of a hotel on Expedia if she actually booked at least one night at the hotel through the website. We examine differences in the distribution of reviews for a given hotel between TripAdvisor and Expedia. We exploit the characteristics of a hotel’s neighbor. We show that hotels with a nearby neighbor have more one- and two-star (negative) reviews on TripAdvisor relative to Expedia. We argue that the net gains from promotional reviewing are likely to be highest for independent hotels that are owned by single-unit owners and lowest for branded chain hotels that are owned by multi-unit owners. Our methodology thus isolates hotels with a disproportionate incentive to engage in promotional reviewing activity. We show that the hotel neighbors of hotels with a high incentive to fake have more one- and two-star (negative) reviews on TripAdvisor relative to Expedia than do hotels whose neighbors have a low incentive to fake. Furthermore, we show that hotels with a high incentive to fake have a greater share of five-star (positive) reviews on TripAdvisor relative to Expedia.

    Referanse:

    Mayzlin, Dina, Yaniv Dover, and Judith A. Chevalier. “Promotional Reviews: An Empirical Investigation of Online Review Manipulation.” American Economic Review (Forthcoming). http://www.nber.org/papers/w18340.

  • Er det lønsamt å ta samfunnsansvar?

    Eit stort spørsmål for bedrifter og forskarar er om det er lønsamt å ta samfunnsansvar. Svaret på dette spørsmålet er avgjerande for korleis bedrifter bør handle, korleis offentlege styresmakter bør regulere næringslivet, og korleis aktivistar bør motivere bedriftene til å ta samfunnsansvar.

    Mange ønskjer at svaret på spørsmålet skal vere “ja”. Då vil marknaden sjølv sørge for ansvarlege bedrifter, fordi slike vil vere meir lønnsame enn bedrifter som oppfører seg mindre bra. Alle som ønskjer høgre profitt vil dermed følgje etter. Jobben for styresmakter og aktivistar blir enkel, dei kan informere bedriftene om at meir samfunnsansvar gir meir profitt og så lene seg tilbake.

    Teoretikarar har imidlertid notert seg at samanhengen mellom lønsemd og samfunnsansvar kan gå mange veiar. Samanhengen kan vere positiv (samfunnsansvar gir lønsemd pga f.eks betre omdømme blant kundar og andre samarbeidspartnarar), negativ (samfunnsansvar gir mindre lønsemd fordi samfunnsansvar er dyrt, og kundane bryr seg ikkje så mykje), omvendt (god lønsemd gir meir samfunnsansvar, fordi bedrifter med mykje pengar har meir ressursar å bruke) eller ikkje-lineær (f.eks ved at middels nivå av samfunnsansvar gir mest lønsemd, fordi bedriftene unngår både å bli assosiert med verstingane og å sløse med ressursar).

    Det finst minst 250 studiar av samanhengen mellom samfunnsansvar og lønsemd, og den beste måten å oppsummere desse på er å gjere meta-studiar, som “slår saman” resultata i dei andre studiane. To gode og relativt nye slike meta-studier eksisterer.

    Orlitzsky og kollegar oppsummerte funna frå 52 tidlegare studiar, og konkluderte på følgjande måte (Orlitzky mfl 2003; s. 427) (CSP er corporate social performance, og CFP er corporate financial performance):

    This meta-analysis has shown that (1) across studies, CSP is positively correlated with CFP, (2) the relationship tends to be bidirectional and simultaneous, (3) reputation appears to be an important mediator of the relationship, and (4) stakeholder mismatching, sampling error, and measurement error can explain between 15 percent and 100 percent of the cross-study variation in various subsets of CSP–CFP correlations. Corporate virtue in the form of social and, to a lesser extent, environmental responsibility is rewarding in more ways than one.

    Margolis og kollegar (2009) oppsummerte funna fra 251 ulike studiar, og samanfattar funna slik:

    In the most comprehensive review of this research to date, we conduct a meta-analysis of 251 studies presented in 214 manuscripts. The overall effect is positive but small (mean r = .13, median r = .09, weighted r = .11), and results for the 106 studies from the past decade are even smaller.

    Totalt sett verkar det altså som om samfunnsansvar har ei positiv (men svak) effekt på lønsemd.

    Desse funna har likevel nokre begrensningar. Det er eit spørsmål om “kor mykje” samfunnsansvar bedriftene i dei ulike studiane har produsert. Det kan vere at gjennomsnittet er forholdsvis lavt, og at bedrifter som verkeleg er samfunnsansvarlege vil score dårlegare. Samfunnsansvar gir i alle fall delvis lønsemd fordi omdømmet blir betre blant interessentar som etterspør ansvarleg oppførsel. Mange dimensjonar av samfunnsansvar er vanskeleg å observere, og blir heller ikkje etterspurt. I nokre tilfelle blir eit “overfladisk” nivå av samfunnsansvar etterspurt. Det er for eksempel ikkje sikkert at klesmerke som tek vilkåra for arbeidarane i Asia verkeleg seriøst blir meir lønsame enn dei som gjer eit minimum for å sjå bra ut.

    Dei som håpar på at auka lønsemd skal få bedrifter til å ta samfunnsansvar kan uansett vere forsiktig optimistiske. For dimensjonar av samfunnsansvar som ikkje blir etterspurt eller er vanskelege å måle vil marknaden ikkje ta ansvaret, og aktivistar og styresmakter må ta ei aktiv rolle.

    Referansar

    Orlitzky, Marc, Frank L. Schmidt, and Sara L. Rynes. “Corporate Social and Financial Performance: A Meta-Analysis.” Organization Studies 24, no. 3 (March 1, 2003): 403 –441. doi:10.1177/0170840603024003910.

    Margolis, Joshua D., Hillary Anger Elfenbein, and James P. Walsh. Does It Pay to Be Good…And Does It Matter? A Meta-Analysis of the Relationship Between Corporate Social and Financial Performance. SSRN Scholarly Paper. Rochester, NY: Social Science Research Network, March 1, 2009. http://papers.ssrn.com/abstract=1866371.

  • Juks med online vurderingar

    Juks med brukarvurderingar er eit problem for nettsider som Tripadvisor, Amazon eller Yelp.com. Ein type juks er positive vurderingar lagt inn av bedriftseigaren sjølv. I eit nytt arbeidsnotat (working paper) studerar Luca og medforfattarar kva som fører til slik juks. Dei finn at restaurantar juksar når dei har få vurderingar eller nyleg har fått ei dårleg vurdering. Restaurantar som høyrer til ei kjede juksar mindre. Dei finn også at tøffare konkurranse aukar sjansen for juks med negative vurderingar. Artikkelen er under arbeid, men resultata er likevel interessante. Her er samandraget:

    Review sites have become increasingly important sources of information for consumers. Because these reviews aff ect sales, businesses have the incentive to game the system by leaving positive reviews for themselves, or negative reviews for their competitors. Such review fraud undermines the trustworthiness of consumer reviews, and constitutes a major risk factor for review sites. In this paper, we investigate review fraud on the popular consumer review site Yelp. We construct a novel data set to analyze this problem, combining restaurant reviews with Yelp’s algorithmic indicator of fake reviews. Using this imperfect indicator as a proxy, we develop an empirical methodology to identify the points in the life-cycle of a business during which review fraud is most prevalent. We fi nd that a restaurant’s changing reputation affe cts its decision to engage in review fraud. Speci cally, a restaurant is more likely to seek a positive fake review when its reputation is weak, i.e., when it has few reviews, or it has recently received bad reviews. Consistent with theory, we fi nd that chains are less likely than independent restaurants to engage in review fraud. We then turn our attention to negative review fraud, and find that increased competition by similar restaurants the driving force behind it.

    Referanse: Luca, Michael, and Georgios Zervas. 2013. “Fake It Till You Make It: Reputation, Competition, and Yelp Review Fraud”. SSRN Scholarly Paper ID 2293164. Rochester, NY: Social Science Research Network. http://papers.ssrn.com/abstract=2293164.

  • Sweatshop labour is wrong unless the shoes are cute

    Forbrukarane sitt manglande engasjement er ei kjelde til frustrasjon for mange aktivistar som ønskjer betre vilkår for arbeidarar i fattige land. I spørjeundersøkingar er forbrukarar svært opptekne av etikk, men når det kjem til kjøpssituasjonen er det mange andre ting som spelar inn og etikk hamnar lenger nede på lista, sjølv der informasjon om etikk er tilgjengeleg. Eit nyleg publisert forskingsarbeid av Paharia og medforfattarar kastar lys på nokre av vurderingane forbrukarar – bevisst eller ubevisst – gjer stilt ovanfor informasjon om potensielt dårlege arbeidsvilkår bak produktet.

    I ein studie vart forbrukarar bedt om å setje seg inn i ein situasjon der dei sjølv, eller nokon dei kjende, skulle på ferie til Karibien. Dei fekk så informasjon om at mange av landa i Karibien er fattige og at mange av turistanlegga i desse landa har tvilsame arbeidsvilkår for sine tilsette, før dei vart bedt om å svare på spørsmål om kor einige dei er med typiske økonomiske argument for dårlege arbeidsvilkår i utviklingsland (nødvendig for landet si utvikling, einaste kjelde til inntekter osv). Det interessante er at dei som skulle på ferie sjølv var meir einige med desse økonomiske argumenta, enn dei som las om vennane sine. Viss vi nyt godt av det sjølve, altså, legg vi større vekt på bortforklaringane av dårlege arbeidsvilkår.

    I neste studie vart andre forbrukarar bedt om å tenke seg at dei hadde kjøpt eit par Nike-sko verdt 175 dollar. Halvparten vart bedt om å tenke seg at dei hadde kjøpt skorne på tilbod med 75% avslag, og at dei var svært nøgde med skorne. Den andre halvparten vart bedt om å tenke seg at dei hadde fått 5% rabatt, og at dei var nøgde med skorne. Dei svarte så på spørsmåla om økonomiske argument for dårlege arbeidsvilkår. Igjen var det signifikant forskjell på gruppene, dei som hadde fått stor rabatt og var svært nøgde med kjøpet var meir einige med dei økonomiske argumenta for dårlege arbeidsvilkår. Viss skoa er søte, altså, er dårlege arbeidsvilkår meir nødvendig for dei fattige si utvikling.

    I ein av dei andre studiane i artikkelen fekk forbrukarar informasjon om tvilsame forhold i Apple si leverandørkjede. Dei som likte Apple på førehand var mindre kritiske til desse forholda, men meir kritiske til tilsvarande forhold i leverandørkjeda til Hewlett Packard. Viss vi likar eit merke er ikkje dårlege arbeidsvilkår så farleg.

    Totalt sett viser artikkelen på ein fin måte korleis vi kan oppretthalde eit inntrykk av oss sjølv som moralske og gode menneske, sjølv når vi gjer tvilsame handlingar, ved å bevisst eller ubevisst velje argument som passar våre val.

    Referanse:
    Paharia, Neeru, Kathleen D. Vohs, and Rohit Deshpandé. 2013. “Sweatshop Labor Is Wrong Unless the Shoes Are Cute: Cognition Can Both Help and Hurt Moral Motivated Reasoning.” Organizational Behavior and Human Decision Processes 121 (1) (May): 81–88. doi:10.1016/j.obhdp.2013.01.001.

  • Radikal openheit rundt kjøkenbordet

    For første gang på veldig lang tid er hest samtaletema rundt norske kjøkenbord. Når “kjøkenbordets folk” pratar om noko, sa den tidlegare svenske statsministeren Göran Persson i eit foredrag eg høyrde på, då er det alvor , og då vil det skje endringar.

    Fakta er kjende. Det har blitt funne hestekjøt i ein rekke produkt. Svindelen er så langt spora bakover til slaktarar i Romania via Frankrike, Kypros og Nederland. Skandalen er heileuropeisk, og alle dei fire store norske dagligvarekjedene har funne hestekjøt i sine produkt. Offera for svindelen er heller ikkje små firma i den uformelle delen av matsektoren, men store internasjonale kjeder og merkevareleverandørar. Og det er heller ikkje berre snakk om billege ferdigvarer i kjøledisken, fleire merkevarer og dyre produkt har også blitt råka. Kjøttbollane til IKEA er ikoniske, og det vert vitsa mykje om kjøtbollar på Twitter for tida. (“IKEA meatballs contain horse DNA… There’s a joke in there somewhere, you’ll have to assemble it yourselves.”)

    På ein måte er denne saka eit eksempel på at det vert vanskelegare å jukse, utan å bli tatt. Å bruke DNA-testar for å kontrollere innhald var science fiction for nokre år sidan. No er teknologien tilgjengeleg. Det er vanskeleg å gardere seg fullt ut mot svindel. Folk og selskap har juksa til alle tider, og ingen kontrollregimer eller regelverk kan hindre all juks. Dagligvarekjeder og andre vil no auke bruken av DNA-testar for å kontrollere at innhaldet stemmer. Dette har kostnader som vi forbrukarar må dekke.

    Saka illustrer fint kor komplekse leverandørkjedene i mange tilfelle er. Folk flest har neppe vore klar over kor mange mellomledd og firma ingrediensane i ei frosen lasagne er innom. No er dei kanskje klar over litt av kompleksiteten, men eg trur dei framleis har problem med å forstå kvifor det skal vere slik.

    Min spådom er at vi kjem til å forholdsvis raskt gå mot ei mykje større openheit om ingrediensar, produksjonsforhold, mellomledd og prisar. Kostnaden ved informasjon og sporing går raskt nedover, og forbrukarar, styresmakter og andre vil ikkje lenger akseptere hemmeleghald i leverandørkjeden. Kvifor skal vi ikkje få vite kva som er i produkta vi et, og korleis dei er produserte?

    I mellomtida kan vi kanskje pense samtalen rundt kjøkenbordet over frå hest til fisk. Ein rapport frå USA viser nemleg at ein av tre fisk der er marknadsført under feil namn. Blir fisk tema for den neste skandalen?

  • (U)lønsam openheit

    Bør bedrifter vere opne om sine leverandørar i fattige land? I dag har eg delteke på eit seminar i regi av Virke og Initiativ for etisk handel om dette temaet. Debatten om openheit blussa opp igjen sist haust etter ein dokumentar vist på svensk tv som stilte spørsmål ved arbeidsforholda i leverandørkjeden til H&M (om dette på denne bloggen her og her). På dagens godt besøkte seminar presenterte mellom anna representantar for Rema, Helly Hansen og Beer Sten sitt arbeid med samfunnsansvar i leverandørkjeden og si haldning til spørsmålet om openheit.

    I mitt eige innlegg prata eg om fire punkt som eg meiner er viktige i denne debatten. For det første er det ikkje openbart at offentlege leverandørlister vil gi betre forhold for arbeidarane hos leverandørane. Forskning, til dømes Richard Locke sine studiar av store amerikanske firma, har vist at det eksisterande “kontrollregimet” basert på codes of conduct, dokumentasjon og inspeksjonar har liten effekt. Firma som brukar eit “samarbeidsregime” basert på langsiktige relasjonar, felles problemløysing, tillit og kompetanseutvikling kan oppnå forbetringar. Dersom openheit om leverandørlister skubbar bedrifter over fra kontrollregimet til samarbeidsregimet vil openheit kunne vere positivt. Faren er at det heller blir meir av det same, med enda meir omfattande codes of conduct og enda fleire inspeksjonar. Dette vil mest sannsynlig ha liten effekt.

    For det andre kan offentleggjering av leverandørlister ha reelle kostnader for bedriftene. Det kan koste mykje tid og pengar å finne dei beste leverandørane. Med offentlege lister vil det verte enklare for konkurrentar å nyte godt av din innsats og dine investeringar. Dette gjeld også innan samfunnsansvar, bedrifter som jobbar seriøst med dette i leverandørkjeden kan oppleve at konkurrentar vert gratispassasjerar.

    Det er likevel ting som tydar på at bedriftene overvurderar kostnadene ved offentleggjeringa. I mange bransjar har bedriftene alt god kontroll på for eksempel kva leverandørar konkurrenten brukar. Folk byttar jobb, folk deltek på bransjemesser, leverandørar av råvarer og maskiner deler informasjon om sine kundar og så vidare. Argumenta for å halde lister hemmelige fordi det er konkurransesensitiv informasjon held ofte ikkje, fordi denne informasjonen alt er tilgjengeleg i bransjen. Bedrifter som Nike, Puma, Dell, Apple, Helly Hansen og Stormberg har alt offentleggjort leverandørlistene, utan at dette har hatt spesielt negative konsekvensar.

    Mitt siste poeng i innlegget var at den teknologiske utviklinga går ekstremt raskt, og at det blir vanskelegare og vanskelegare å halde informasjon skjult for omgivelsane. Nettstader som sourcemap.org , der kven som helst kan legge inn oversikter over leverandørkjeder, og nettsida/Iphone-appen Bribr , der alle kan registrere krav om bestikkelsar, er eksempel på dette. Bedrifter som ikkje ønskar offentlege leverandørlister kan difor raskt oppleve at listene vert gjort offentlege av andre. Som Andy Rubin, tidlegare sjef for samfunnsansvar i Walmart, uttaler i ein interessant Ted-talk: “We are all going to be naked, so you might as well get fit”.

    Innlegget mitt baserte seg delvis på følgjande artiklar:

    Doorey, David J. 2011. «The Transparent Supply Chain: from Resistance to Implementation at Nike and Levi-Strauss». Journal of Business Ethics (mai).

    Locke, Richard M., Fei Qin, og Alberto Brause. 2007. «Does Monitoring Improve Labor Standards? Lessons from Nike». Industrial and Labor Relations Review 61 (1) (oktober 1): 3–31.

    Locke, Richard, Matthew Amengual, og Akshay Mangla. 2009. «Virtue out of Necessity? Compliance, Commitment, and the Improvement of Labor Conditions in Global Supply Chains». Politics & Society 37 (3): 319 –351.

    New, Steve. 2010. «The Transparent Supply Chain». Harvard Business Review 88 (10) (oktober): 76–82.

    Utgård, Jakob. 2013. Determinants of Retail Chains’ Corporate Social Responsibility Disclosure. Manuscript.

     

  • Diplomatar og parkeringsbøter

    Ambassadane i Oslo har hundrevis av ubetalte parkeringsbøter, i følgje Aftenposten som har henta inn tal frå Kemnerkontoret. Situasjonen var ganske lik i 2004, då Dagens Næringsliv skreiv om tilsvarande sak. Ein av hovudgrunnane til dei uteståande bøtene er sjølvsagt den diplomatiske immuniteten, som gjer at ambassadane slepp å betale parkeringsbøtene dersom dei  ikkje ønskjer det. Diplomatane kan difor parkere der dei vil utan å tenkje på ei eventuell bot.

    På toppen av lista over ambassadar med ubetalte bøter ligg Russland, Marokko, Vietnam, Makedonia og Kina. Ein kan kanskje tenkje seg at dette er land der det er kultur for å utnytte muligheter til å få personlege fordelar dersom risikoen for å bli tatt er liten. På Transparency International sin korrupsjonsindeks scorar til dømes alle desse landa middels eller over middels.

    I ein interessant artikkel fann forskarane Fisman og Miguel nettopp ein slik samanheng mellom ambassadar sine ubetalte parkeringsbøter i New York og korrupsjonsindeksen. Diplomatar frå land med mykje korrupsjon pådrog seg signifikant meir parkeringsbøter.  Når reglane i New York vart endra slik at bilar med uteståande parkeringsbøter kunne bli avskilta gjekk talet på parkeringsbøter kraftig ned. Kanskje ein idé for norske styresmakter? Her er heile samandraget:

    We study cultural norms and legal enforcement in controlling corruption by analyzing the parking behavior of United Nations officials in Manhattan. Until 2002, diplomatic immunity protected UN diplomats from parking enforcement actions, so diplomats’ actions were constrained by cultural norms alone. We find a strong effect of corruption norms: diplomats from high-corruption countries (on the basis of existing survey-based indices) accumulated significantly more unpaid parking violations. In 2002, enforcement authorities acquired the right to confiscate diplomatic license plates of violators. Unpaid violations dropped sharply in response. Cultural norms and (particularly in this context) legal enforcement are both important determinants of corruption.

    Fisman, Raymond, og Edward Miguel. 2007. «Corruption, Norms, and Legal Enforcement: Evidence from Diplomatic Parking Tickets». Journal of Political Economy 115 (6) (desember 1): 1020–1048. doi:10.1086/527495.

  • Styring av arbeidsforhold hos leverandørar

    Dokumentarfilmen om arbeidsforholda hos H&M sine leverandørar vist på svensk Tv4 for nokre veker sidan starta ein debatt om korleis ein kan sikre akseptable arbeidsforhold i leverandørkjeden (min kommentar til filmen). Debatten vil nok ikkje ta slutt med det første, tidlegare denne veka var TV4 sitt dokumentarprogram “Kalla Fakta” nok ein gong via temaet.

    Eit av H&M sine argument er at dei ikkje eig fabrikkane og difor ikkje rår over arbeidsforholda. Dette er eit dårleg argument, og nesten som å påstå at fordi dei ikkje eig fabrikkane kan dei ikkje bestemme fargen eller mønsteret på kleda. H&M, og andre firma, kan stille stort sett dei krava dei vil til sine leverandørar, så lenge dei held seg innan gjeldande lover og reglar. Korleis dei stiller krava og følgjer opp leverandørane vil likevel ha stor påverknad på resultata. Her er nokre av mine tankar om korleis det bør gjerast, stort sett basert på internasjonal forskning (kontakt meg om du ønskjer referansar til nokre av studiane).

    Kontraktar: Bedrifter som ønskjer å sikre gode arbeidsforhold hos sine leverandørar bør inkludere krava sine i kontraktane. Utan klare krav vil det neppe skje forbetringar. Signaturar er billege og det er ikkje sikkert at det som vert avtalt vert gjennomført. Ei bedrift som betalar ein høgre pris til sine leverandørar slik at dei tilsette skal få høgre løn, kan i verste fall oppleve at kun overføringane til leiinga og eigarane aukar. Krava til bedrifta bør mest sannsynleg inn i den vanlege kontrakten og ikkje eit “etisk vedlegg” eller liknande, slik at det er klart at sosiale og miljømessige forhold er viktig på linje med kvalitet og leveringstid.

    Kontrollar: Bedriftene må kontrollere kor godt leverandørane følgjer opp avtalane, sidan det som ikkje vert målt vanlegvis vert nedprioritert. Det eksisterande regimet med avtalte og ikkje avtalte inspeksjonar er ein form for slik kontroll, men ein kan tenke seg andre måtar, slik som samarbeid med fagforeiningar der det eksisterer, krav om bevis på lønsutbetalingar og så vidare. Verdt å merke seg er det at for intensiv kontrollverksemd er eit signal på at ein ikkje stoler på leverandøren, noko som kan ha negative konsekvensar for relasjonen totalt sett.

    Tillit: Gode relasjonar der begge partar stolar på kvarandre gir mindre motivasjon for juks. Utfordringa er sjølvsagt korleis byggje opp slike gode samarbeidsforhold. Langsiktige relasjonar, ærleg og open kommunikasjon og personlige band mellom tilsette i dei to bedriftene bør hjelpe litt på veg. Ei ulempe er at for stor tillit gir større rom for å bli lurt.

    Felles avhengighet: Stabile og gode relasjonar er stort sett basert på felles avhengighet. Dersom begge partar er avhengige av kvarandre er det mindre å vinne på å jukse, fordi juksaren også vil tape på det (og begge partar er klar over dette). Større grad av felles avhengighet blir oppnådd ved til dømes å bruke færre leverandørar og meir langsiktige kontraktar.

    Mykje å tape: Ein rasjonell leverandør vil berre jukse dersom dei tener på det. Då gjeld det å sørge for at tapet ved å jukse blir større enn gevinsten, til dømes gjennom tapet av framtidige kontraktar.

    Kompetansebygging: Mange feil og brot på reglar og avtalar er også eit resultat av svak kompetanse hos leverandøren. Kompetente leverandørar vil kunne bidra med nødvendig kunnskap, og samstundes knytte leverandøren nærare og få både høgre felles avhengighet og større felles tillit.

    Felles for desse strategiane er at dei har ein kostnad som bedrifta må vere villig til å ta. Samtidig vil nok betre samarbeid med leverandørane gi både sparte kostnader (gjennom t.d. mindre feil) og auka inntektspotensial (gjennom t.d. felles produktutvikling). Dersom sterke interessegrupper i tillegg pressar bedrifta vil det totalte reknestykket raskt bli positivt.

  • Offentleggjering av leverandørlister har ein kostnad

    H&M har fått kritikk for å akseptere dårlege arbeids- og lønsvilkår hos sine underleverandørar – sjølv om dei neppe er verre, og kanskje heller betre enn mange andre klesprodusentar. Som ein følgje av dette kalla forbrukarminister Inga Mate Thorkildsen inn H&M, andre representantar for bransjen og ulike interessentar til eit møte sist veke. Eit av poenga frå møtet var at ministeren ønskjer at selskapa skal offentleggjere namna på sine underleverandørar. – Jeg kommer til å be Varner-Gruppen om å offentliggjøre alle fabrikkene sine – hver eneste en av dem. Det er en oppfordring jeg virkelig håper at de tar til seg, sa Thorkilden til MinMote.

    H&M, Varner-gruppa og dei fleste andre leverandørar offentleggjer ikkje namna på sine underleverandørar av konkurranseomsyn. Eit unntak er Stormberg, som har hatt offentlege leverandørlister i fleire år.

    Det kan vere gode grunnar til å halde namna på leverandørane hemmelege, sjølv om ein ikkje har noko å skjule. Dersom for eksempel H&M går ut med namna på sine over 1 600 underleverandørar vil desse fabrikkane få eit kvalitetsstempel og automatisk bli meir attraktive for andre klesmerke, sidan H&M “går god” for fabrikkane. Dette vil bidra til å presse prisane oppover, noko som ikkje er i H&M si interesse. Dette vil neppe skje for Stormberg, som ikkje er ein internasjonalt kjent merkevare, og offentleggjering er derfor uproblematisk for dei.

    Offentlege leverandørlister påverkar også konkurransesituasjonen. Dersom leverandørar eller potensielle leverandørar veit kven konkurrentane sine er, kan dei tilpasse prisane sine deretter. Dette er heller ikkje i ein innkjøpar si interesse.

    Ved å offentleggjere leverandørane opnar store merkevarer som H&M dessutan for enda hardare angrep frå aktivistar og media. Sidan ingen er perfekte vil det også mellom H&M sine leverandørar vere dårlege bedrifter og skje uheldige episodar. Dersom leverandørlistene vert offentleggjorde vil  journalistar og aktivistar raskt stå utanfor portane. Media er ikkje så gode til å sjå store samanhengar, og enkeltepisodar – ikkje langsiktig og systematisk forbetringsarbeid –  er førstesidestoff.

    Inga Marte Thorkildsen sitt problem er likevel at ho kan oppfordre bedriftene til å offentleggjere, men vanskeleg setje makt bak krava til internasjonale selskap basert i andre land med produksjon i Asia. Som innkjøpar har staten og alle statlege og offentlege verksemder enorm makt, men dei greier ikkje å stille krav til etikk i innkjøpa. Dette skuldast mangel på kompetanse, dårleg og komplisert organisering, gamalt regelverk og sikkert mange andre forhold. Dersom Thorkildsen verkeleg hadde ønska endring burde ho ha kalla inn til eit møte for å få orden på dette, heller enn å kome med populistiske og enkle utspel om næringslivet sitt ansvar.

    Poenget med dette innlegget er ikkje å unnskylde hemmeleghald, bortforklaringar og dårleg arbeid i leverandørkjeden, men å peike på at selskap har gode grunnar til ikkje å gå ut med leverandørlister. Offentlege leverandørlister er betre for samfunnet, fordi aktivistar, media og andre kan gå produsentane etter i saumane (bokstaveleg talt), men har ein kostnad for bedriftene.