Jakob Utgård

Author: Jakob Utgård

  • Diskriminering også i delingsøkonomien

    Ein stor og god litteratur har tidlegare dokumentert diskriminering basert på etnisitet i arbeidsmarknaden, leigemarknaden og andre marknader, også i Noreg. Det er kanskje ikkje så overraskande, men diskriminering er også ein del av delingsøkonomien. Eit nytt arbeidsnotat frå forskarar ved Harvard finn at gjestar med “afro-amerikanske” namn har 16% mindre sjanse til å bli aksepterte enn gjestar med “kvite” namn. Dette er kostbart for utleigar, som i 1/3 av tilfella ikkje får erstatta den potensielle gjesten.

    Online marketplaces increasingly choose to reduce the anonymity of buyers and sellers in order to facilitate trust. We demonstrate that this common market design choice results in an important unintended consequence: racial discrimination. In a field experiment on Airbnb, we find that requests from guests with distinctively African-American names are roughly 16% less likely to be accepted than identical guests with distinctively White names. The difference persists whether the host is African-American or White, male or female. The difference also persists whether the host shares the property with the guest or not, and whether the property is cheap or expensive. We validate our findings through observational data on hosts’ recent experiences with African-American guests, finding host behavior consistent with some, though not all, hosts discriminating. Finally, we find that discrimination is costly for hosts who indulge in it: hosts who reject African- American guests are able to find a replacement guest only 35% of the time. On the whole, our analysis suggests a need for caution: while information can facilitate transactions, it also facilitates discrimination.

    Edelman, Benjamin G., Michael Luca, and Dan Svirsky. 2016. “Racial Discrimination in the Sharing Economy: Evidence from a Field Experiment.” Harvard Business School NOM Unit Working Paper 16-069. Boston, MA: Harvard Business School. http://papers.ssrn.com/abstract=2712393.
    (via Kevin Lewis)

  • Notert i januar 2016

    • Vitaepro har utan tvil størst effekt for investorane, som har tent 100 millionar dei siste tre åra (via Dagbladet). Expressen har ein grundig artikkel om Vitaepro, som mellom anna har bilete av leiligheta til den eine eigaren og Teslaen til den andre. “De är intresserade av att ta fram produkter som kan hjälpa människor att få en bättre vardag. De är inte fokuserade på pengar” seier dagleg leiar Siv Katrin Ramnskjell i Vitaelab, selskapet bak Vitaepro i Noreg. Sjå også tidlegare innlegg i Aftenposten. Det blir interessant å sjå kva konklusjon Marknadsdomstolen i Sverige kjem til 11. februar, men folka bak Vitaepro har jo uansett vunne.
    • Utdrag frå interessant bok av Maria Konnikova: How stories deceive. På leselista.
    • Interessant ny blogg/nettstad: Microeconomic insights som “is a home for accessible summaries of high quality microeconomic research which informs the public about microeconomic issues that are, or should be, in the public’s eye.” Twitter: micro_econ

     

  • Notert i desember 2016

  • Innhaldsmarknadsføring som juks: Nokre økonomiske vurderingar

    Merittane til innhaldsmarknadsføring (også kjent som content marketing) blir debattert friskt. Innhaldsmarknadsføring kan litt enkelt bli definert som “reklame som ser ut som journalistikk”. Typiske eksempel er annonser som ser ut som artiklar, eller eigne seksjonar med betalt innhald i aviser og på nettsider. Debatten handlar i stor grad om skiljet mellom journalistikk og reklame. Enkelte kommentatorar er bekymra for om lesarar trur at innhaldsmarknadsføring er redaksjonelt stoff og dermed blir lurt. I forlenginga av dette er mange bekymra for tilliten til media og journalistikk generelt.

    Men først av alt: Når er innhaldsmarknadsføring juks? (Eg brukar med vilje ordet juks, men ein kan like godt bruke ord som svindel, uetisk eller kriminalitet).  Eg meiner at det er greitt å ta utgangspunkt i Markedsføringslova sin §3: “Markedsføring skal utformes og presenteres slik at den tydelig framstår som markedsføring”. Juks vil dermed vere alle formar for marknadsføring som ikkje tydeleg ser slik ut. For aviser handlar dette i praksis om å lage eit godt nok skilje mellom vanleg redaksjonelt innhald og annonsane, ved å bruke andre skrifttypar, klart merke annonsen med “reklame”, og liknande. Ein god måte å måle om merkinga er god nok på: Dersom ein vesentleg prosent av lesarane (>10 %?) trur at ein annonse er redaksjonelt innhald, har bedrifta juksa.

    Når kan vi forvente at media vil jukse? I denne artikkelen skal eg prøve å gjere nokre enkle økonomiske vurderingar av dette spørsmålet. Eg tek utgangspunkt i ein rasjonell økonomisk modell a la Becker (1968), der ei mediebedrift vil jukse dersom dette er lønsamt. Juks er lønsamt dersom 1) ein kan tene meir på juks enn på lovleg aktivitet, 2) sjansen for å bli tatt er liten, og/eller 3) dersom potensiell straff for å bli tatt er mild.

    Juks vil skje i gråsona

    I og med at “tydelig framstår som markedsføring” er opent for tolking er det lite sannsynleg at vi vil sjå mykje openbar juks (der innhaldet ikkje blir merka som kommersielt i det heile tatt) men meir sannsynleg at vi vil sjå forsøk på dårleg eller uklar merking. Da vil bedrifta ha større sjanse for å gå klar på grunn av usikkerheita rundt om det har skjedd eit lovbrot.

    Juks vil i mindre grad skje i nyheitsmedia

    Store nyheitsaviser er avhengige av tillit, og har kritiske blikk retta mot seg. Dei vil difor jukse mindre. Magasin, bloggar og liknande har ikkje same alternative inntektskjelder, og har ikkje like mange kritiske blikk.

    Reduserte annonseinntekter vil auke graden av juks

    I Becker sin modell er det berre når inntekta frå juks er større enn inntekta frå ærleg arbeid den rasjonelle aktør vil jukse. Etter kvart som annonseinntektene går ned vil juks relativt sett bli meir attraktivt.

    Bedriftene sin eigeninteresse vil avgrense graden av juks

    Kvar avis eller blogg lever, i alle fall delvis, av tilliten frå lesarane. Dersom lesarane ikkje kan stole på innhaldet vil dei finne andre leverandørar. Dette vil avgrense graden av juks, fordi det er i bedrifta si interesse å halde oppe tilliten frå kundane.

    Media si felles interesse vil redusere graden av juks

    Media har ei felles interesse av tillit frå lesarane. Dersom ei mediebedrift juksar (og blir tatt) vil det gå ut over tilliten også til andre mediebedrifter. Kor stor denne effekten er varierer, men den er nok sterkast blant dei store nyheitsavisene. Dette gir avisene insentiv til å passe på kvarandre ved å delta i bransjeinitiativ og organisasjonar som lagar reglar og behandlar klager mellom anna om skiljet mellom reklame og redaksjonelt innhald. Like viktig er det kanskje at det gir konkurrentar insentiv til å overvake kvarandre, og klage inn andre som dei mistenkjer for juks.

    Gebyr til media og annonsørar vil redusere juks

    Forbrukarombodet jobbar vanlegvis etter ein modell der dei samarbeider med bedrifta eller bransjen for å få slutt på den ulovlege marknadsføringa. Ombodet har så vidt eg kjenner til ikkje skrive ut gebyr for innhaldsmarknadsføring. Dette har dei moglegheit til, og gebyr til både mediebedrift og annonsør vil kunne verke avskrekkande. Gebyra må bli sett klart høgre enn inntektene ved marknadsføringstiltaket.

    Modellen stemmer bra

    Basert på observasjonar om innhaldsmarknadsføring verkar det som om ein enkel økonomisk modell kan forklare mykje av det vi ser. I etablerte nyheitsaviser ser vi eksperimentering i gråsonen. Bloggar, vekepressa og liknande media har større samanblanding av innhald og reklame (forsking har vist slik samanblanding tidlegare). Heile debatten rundt innhaldsmarknadsføring har kome dei siste åra, når pressa har blitt kreative i jakta på inntekter.  Norsk Presseforbund jobbar med å koordinere handlingane til medlemsbedriftene gjennom PFU. Ulike mediebedrifter (eller tilsette i bedriftene) klagar kvarandre inn for PFU. Det einaste som manglar er at Forbrukarombodet gir gebyr som svir til bedrifter som går over streken, men dette har dei uttalt at dei i større grad vurderer.

    Referansar

    Becker, Gary S. 1968. “Crime and Punishment: An Economic Approach.” Journal of Political Economy 76 (2): 169–217.

  • Juks med snø

    For tida jobbar eg litt med eit prosjekt om uetisk marknadsføring. Dette er eit område der det ikkje fins så mange gode empiriske studiar. Ein av grunnane til dette er garantert vanskane med å skaffe gode data, det har ikkje eksistert gode databasar med oversikt over innhald i marknadsføring, og i alle fall ikkje eksistert systematiske vurderingar om kor (u)etisk marknadsføringa har vore.

    Tilgangen til online data har endra dette. Eit døme: Forskarane Zinman og Zitzewitz har henta antall millimeter nysnø frå amerikanske skisenter sine nettsider og samanlikna desse tala med offisielle nedbørstal frå det amerikanske meteorologiske instituttet. Dei finn at skisentra overdriv mengden nysnø (med 12-23 %), og at dei overdriv mest i helgene. Skisenter som ikkje har “pengane-tilbake”-garanti, og som har off-piste-løyper, overdriv i større grad. Forskarane finn også tendensar til at skisenter med meir konkurranse i lokalområdet overdriv i større grad. Innføringa av ein Iphone-applikasjon som gjorde det enkelt for kundar sjølv å rapportere inn nysnø-mengde til ei nettside for skientusiastar fjerna problemet fullstendig. Desse funna tyder (ikkje overraskande!) på at uetisk marknadsføring er ganske vanleg, og at økonomiske vurderingar spelar ei rolle i bedrifter si praksis.

    Referanse:

    Zinman, Jonathan, and Eric Zitzewitz. Forthcoming. “Wintertime for Deceptive Advertising?” American Economic Journal: Applied Economics. Ein tidlegare versjon kan bli lasta ned frå http://www.dartmouth.edu/~jzinman/Papers/snowed_2014dec.pdf

  • Production and consumption cycles

    Comics day came and went. Another shoe day came and went. And another comics day followed that – the typical production and consumption cycles that help us survive our dismal, meaningless little lives.

    Douglas Coupland, JPod, s. 169.

  • Lokkeprisar på bustadmarknaden

    Forbrukerombudet og Forbrukerrådet har vore bekymra for bruk av lokkeprisar på bustadmarknaden. Lokkeprisar er prisantydningar som er sett lågare enn prisen seljar er villig til å akseptere.  Ein populærteori har vore at lokkeprisar får fleire innom visning, noko som kan føre til fleire bodgjevarar i auksjonen og dermed høgre pris.

    Ei ny masteroppgåve frå Anders Skjærholt ved økonomisk institutt på Universitetet i Oslo kastar nytt, norsk lys over effektane av lokkeprisar. Han analyserer data frå eigedomstransaksjonar i Oslo i perioden 2006-2013, og finn at lokkeprisar (definert som forskjellen mellom takst og prisantydning) har ein signifikant og negativ effekt på endeleg pris. “Per krone of underpricing, the estimated coefficient on final sales price is a reduction of 81 to 93 cents (øre).” (side 52). Dette er på linje med funn i internasjonal forskning, som også finn at høgre prisantydning gir høgre endeleg pris (Bucchianeri og Minson, 2013), og kan vere i tråd med ein teori der prisantydninga vert ein slags “referansepris” som kjøparane ikkje vil gå for høgt over.

    Det er altså god grunn til å vere bekymra for lokkeprisar, men bekymringa bør handle om seljar, og ikkje kjøpar, si velferd.

    Kvifor brukar seljarar lokkepris dersom dette gir lågare endeleg pris? Ei mogleg forklaring kan vere agentproblem (ulike interesser) mellom seljar og meklar. Seljar si interesse er høgst mogleg pris, men eigedomsmeklar si interesse er hovudsakleg å få selt bustaden så raskt som mogleg (sjå f.eks Levitt og Syverson, 2008). Dersom lokkeprisar bidreg til raskare sal, kan meklar ha interesse av å foreslå lokkeprisar. Dette er kun ei arbeidshypotese som må testast.

    Inntil vidare er det framleis god grunn til å unngå lokkeprisar – i alle fall dersom du skal selje bustad.

    Referansar

    Bucchianeri, G. W., & Minson, J. A. (2013). A homeowner’s dilemma: Anchoring in residential real estate transactions. Journal of Economic Behavior & Organization, 89, 76–92.
    Levitt, S. D., & Syverson, C. (2008). Market distortions when agents are better informed: The value of information in real estate transactions. The Review of Economics and Statistics, 90(4), 599–611.
    Skjærholt, A. (2015). Behavioral Biases in Housing Markets – The Case of Oslo. Masteroppgave, Universitetet i Oslo. Retrieved from https://www.duo.uio.no/handle/10852/44291

  • Økonomiske effektar av søndagsåpent i varehandelen

    Ein av dei mest relevante studiane i debatten om dei økonomiske effektane av søndagsåpent i varehandelen er studien “Evaluating the impact of Sunday trading deregulation” av forskarane Danchev og Genakos. Studien er (førebels) ikkje publisert i eit tidsskrift, men er publisert som ein rapport frå ei arbeidsgruppe i OCED og som eit working paper frå Centre for Economic Performance ved London School of Economics (der ein av forskarane bak er tilknytt).

    Studien er hyppig sitert i Noreg, og går ofte under namnet “OECD-rapporten” eller liknande. Spesielt tilhengjarane av søndagsåpent siterar studien, fordi studien konkluderer med at søndagsåpent gir større sysselsetting og større omsetning, men ikkje høgre prisar. Regjeringa refererte også til studien i sitt høyringsnotat, og fleire av høyringssvara viser til studien.

    Enkelte tvilar på studien sin verdi, Virke uttalar i sitt høyringssvar (pdf) at resultata frå studien ikkje er “er anvendbare på norske forhold”, i hovudsak fordi norsk handel i følgje Virke er svært forskjellig frå andre europeiske land.

    For å vurdere studien sin verdi må ein sjå på data og metode. Dataene kjem frå Eurostat, og sjølv om det alltid er spørsmål rundt statistikk på makronivå er dataene dei beste som eksisterer. Metoden er ganske enkel. Kort forklart har forskarane samanlikna utviklinga i land som har liberalisert lovgivinga si (før – etter) med land som ikkje har liberalisert lovgivinga si. Dette har dei gjort for 30 europeiske land i perioden 1999-2013. I denne perioden har sju land (Tyskland, Danmark, Spania, Finland, Frankrike, Italia, og Portugal) liberalisert lovgivinga for søndagshandel, mens dei andre landa ikkje har gjort det. Metoden tek omsyn både til individuelle forskjellar mellom land (f.eks at landa starta på svært forskjellig nivå, har ulik kultur etc) og generelle økonomiske trendar (f.eks finanskrisa).

    Forskning er aldri perfekt, men metoden bak denne studien er solid. Ved å bruke paneldata med kontroll både for såkalla “enhetsfaste” og “tidsfaste” effektar unngår ein dei største fallgruvene når ein ønskjer å avdekkje ein kausal effekt. Ein kan likevel ikkje vere heilt sikker på å ha estimert den rette effekten, fordi det framleis kan vere ikkje inkluderte variablar som påverkar landa ulikt over tid. Svært mykje forskning innan samfunnsvitskapane, inkludert økonomi, sosiologi og statsvitskap, baserer seg på denne metoden.

    Sjølv om metoden er solid er det vanskeleg å seie kor relevant studien er for den norske marknaden. Ein kan tenkje på funna i studien som “gjennomsnittseffektar”, som ein ikkje kan vere sikker på vil slå til i Norge. Det er likevel ingen tvil om at studien bør ha mykje større vekt enn anektodiske bevis og historier. Fleire, inkludert Virke i sitt høyringssvar, brukar den såkalla negative utviklinga i Danmark etter liberaliseringa der som argument mot søndagsåpent i Noreg. Men: Eg har ikkje sett gode studiar eller analyser som viser at 1) utviklinga i Danmark er negativ, 2) den (mulige) negative utviklinga skuldast søndagsåpent, og 3) utviklinga i Noreg vil følgje Danmark, og ikkje andre europeiske land.

    Ein bør alltid vere varsam med å konkludere basert på enkeltstudiar, og heller prøve å sjå fellestrekk blant fleire studiar. I artikkelen går Danchev og Genakos gjennom tidlegare forskning, som i hovudsak liknar på deira eigne funn: Auka omsetning og sysselsetting, ingen effekt på prisar. Totalt sett tydar forskninga dermed på at dette er effekten vi kan forvente oss.

    Forskning kan ikkje svare på om søndagsåpent er bra eller dårlig for Noreg. Til sjuande og sist blir det å vege ulike omsyn opp mot kvarandre. Men: dei som ønskjer eit faktabasert grunnlag for å gjere vurderinga av økonomiske effektar bør heller basere seg på Danchev og Genakos sin studie enn på anekdotar.

    Referanse til studien:

    Danchev, S., & Genakos, C. (2015). Evaluating the impact of Sunday trading deregulation (CEP Discussion Paper No. 1336). London: London School of Economics. Retrieved from http://cep.lse.ac.uk/pubs/download/dp1336.pdf

    • Som grunnleggjande liberal er eg positiv til søndagsåpent, men eg meiner at begge sider i debatten bør basere seg på fakta og ikkje synsing og anekdotar. Eg har tidlegare skrive om mulige negative ikkje-økonomiske effektar av søndagsåpent.

  • Fantastisk gatekunst på NHH

    IMG_1506121218271

    Tittel på verket: Gordon Gekko
    Kunstnar: Newton

  • Forbrukerrådet sitt politiske mandat

    – Ja til kommunesamanslåing, ja til store investeringar i jernbane, ja til detaljregulering av dagligvarehandelen. Forbrukerrådet tolkar sitt politiske mandat vidt, og er i ferd med å bli ein lobbyorganisasjon for uklare interesser. Ein evalueringsrapport tilrår no ei fullstendig omorganisering av Forbrukerrådet. Dette er ein god idè.

    (more…)