Samfunnsansvar som forsikring – funn frå finanskrisa

Ein ny artikkel finn at meir samfunnsansvarlege selskap gjorde det betre økonomisk og finansielt i finanskriseåra 2008-2009. Dette er kanskje den beste testen av «samfunnsansvar som forsikring mot negative hendingar»  som eg har sett til no.

During the 2008-2009 financial crisis, firms with high social capital, measured as corporate social responsibility (CSR) intensity, had stock returns that were four to seven percentage points higher than firms with low social capital. High-CSR firms also experienced higher profitability, growth, and sales per employee relative to low-CSR firms, and they raised more debt. This evidence suggests that the trust between the firm and both its stakeholders and investors, built through investments in social capital, pays off when the overall level of trust in corporations and markets suffers a negative shock.

Referanse:

Lins, Karl V. and Servaes, Henri and Tamayo, Ane, Social Capital, Trust, and Firm Performance: The Value of Corporate Social Responsibility during the Financial Crisis (October 3, 2016). Journal of Finance, Forthcoming; European Corporate Governance Institute (ECGI) – Finance Working Paper No. 446/2015. Available at SSRN: https://ssrn.com/abstract=2555863

Marknadsføringskriminalitet som mindre alvorleg kriminalitet

I fjor haust kom regjeringa med forslag til endringar i handhevinga av marknadsføringslova (høyringsnotat her). Monica Syrdal i advokatfirmaet Hjort har oppsummert forslaget. Den største foreslåtte endringa er at Forbrukerombudet skal få vedtakskompetanse. Dette betyr at Forbrukerombudet vil kunne vedta at ein marknadsføringsspraksis er ulovleg. Til no har Forbrukerombudet i hovudsak ikkje kunne ha gjort det, og måtta basert seg på dialog og frivillige avtalar med næringsdrivande, den såkalla forhandlingsmodellen.

Forhandlingsmodellen går i korte trekk ut på at Forbrukerombudet gjennom dialog og forhandlinger skal forsøke å få de næringsdrivende til å innrette seg frivillig etter loven (høyringsnotatat, s. 13).

Til no har altså  Forbrukerombudet måtta overtalt næringsdrivende til å slutte å bryte lova. Det har også vore svært lite bruk av straff, og straffende har vore lave. Slik praksis hadde vore utenkelig på mange andre område. Konkurransetilsynet skriv ikkje brev til bedrifter for å få dei til å slutte med kartellverksemd, og Økokrim forhandlar ikkje med bedrifter om å slutte med korrupsjon.

Kvifor vert marknadsføringskriminalitet generelt  sett på som mindre alvorleg kriminalitet? Her er nokre observasjonar:

  • Offera er ofte ukjende, og dei negative konsekvensane kan vere uklare («victimless crimes»).  Kven taper på at ein TV blir annonsert til ein falsk førpris, og kor stort er tapet?
  • Dei som taper mest er ofte konkurrentar, som blir offer for den urettferdige konkurransen. Konkurrentar er ikkje sett på som veldig viktige offer, fordi dei er næringsdrivande sjølv (og implisitt fortener mindre beskyttelse).
  • Den store kostnaden ved marknadsføringskriminalitet er at marknader fungerer dårlegare, noko som har enorme kostnader, men desse er generelt skjulte og vanskeleg å talfeste
  • Det er ofte komplisert å avgjere om lova har blitt brota, fordi næringsdrivande er svært kreative og finn stadig nye måtar å jukse på. Dette gjer at lova må bli skriven på ein generell måte, noko som igjen gir større rom for tolkning.

Forslaget til lovendring, dersom det blir vedtatt, vil føre til at marknadsføringskriminalitet vil bli behandla meir på lik linje med andre typar økonomisk kriminalitet. Dette er ei positiv utvikling.

Som ein del av endringa vil Forbrukerombudet bytte namn til Forbrukertilsynet eller Markedsføringstilsynet (det siste er eit betre namn – det er marknadsføringa dei skal drive tilsyn med, ikkje forbrukarane). Dette understreker også endringa i synet på marknadsføringskriminalitet, eit ombud skal ikkje lenger jobbe for korrekt marknadsføring, eit tilsyn skal kontrollere at lova blir respektert.

God selskapsstyring gir samfunnsansvar

Ein evigvarande debatt (nesten) innan CSR er om CSR er eit resultat av at leiinga ikkje styrer bedrifta etter eigarane sitt beste, men prioriterer å bruke ressursane på ting som leilinga sjøv tener på. Dette kan vere løn og frynsegoder, men også CSR, omdømet til toppsjefen kan for eksempel tene på store investeringar i CSR. Dette er «CSR som agentproblem»-perspektivet, som går tilbake til Milton Friedman (minst).

No har det kome ein ny artikkel som testar denne teorien. Ferrell og medforfattarar ser på kvaliteten på selskapsstyringa og effektar på CSR. Dei finn at bedrifter som har god kvalitet på selskapsstyringa investerer meir i CSR. Dette er det motsette av det teorien predikerer, dersom CSR var eit agentproblem skulle vi ha sett større investeringar i CSR i bedrifter der leiinga hadde stor makt på bekostning av eigarane.

CSR som agentproblem-teorien kan dermed, foreløpig, forkastast.

Samandraget:

In the corporate finance tradition, starting with Berle and Means (1932), corporations should generally be run to maximize shareholder value. The agency view of corporate social responsibility (CSR) considers CSR an agency problem and a waste of corporate resources. Given our identifcation strategy by means of an instrumental variable approach, we find that well-governed frms that suffer less from agency concerns (less cash abundance, positive pay-for-performance, small control wedge, strong minority protection) engage more in CSR. We also fnd that a positive relation exists between CSR and value and that CSR attenuates the negative relation between managerial entrenchment and value

Ferrell, Allen, Hao Liang, og Luc Renneboog. 2016. «Socially responsible firms». Journal of Financial Economics 122 (3): 585–606.

«The attention merchants» av Tim Wu

I si nye bok «The attention merchants» går Tim Wu gjennom 150 år med reklamehistorie, skildrar korleis kommersielle interesser stadig har gått lengre for å få di oppmerksomhet, og diskuterer dei negative følgjene av reklamefinansierte media.

Boka startar på 1830-talet, då aviser i New York starta å bruke annonser som finansieringskilde, og i følgje Wu dermed fann opp annonsefinansiering som forretningsmodell. Boka fortset så gjennom reklamehistoria, med «snake oil» og løgn i annonser,  plakatar i det offentlege rom, offentleg propaganda under verdskrigane, introduksjon av radio og TV, og til slutt Internett og mobiltelefonar.

Eit gjennomgåande tema i boka er korleis kampen om oppmerksomhet alltid er pågåande, mellom profesjonelle/kommersielle interesser og folk flest. Når det blir for mykje reklame/forstyrrelsar slår folk tilbake, gjennom strengare reguleringar eller ved å forlate mediet. Kommersielle interesser svarer så gjennom innovasjon og mindre påtrengande reklame. Slik fortset kampen. Dei som ønskjer di oppmerksomhet har likevel gradvis okkupert fleire og fleire arenaer – skulen, huset (gjennom tv, radio), jobben (gjennom Internett) og til dels kroppen din (mobiltelefonen)

Eit anna hovudpoeng er at media som i hovudsak er finansiert av reklame har dårleg kvalitet – det blir alltid et «race to the bottom» med clickbait, sensasjonelle nyheter, stor vekt på kjendisar, overskrifter som ikkje dekkjer innhaldet,  og så vidare. Alternativet er sjølvsagt forretningsmodellar der vi betalar for nyheiter og underhaldning. Kabel-tv, Netflix og liknande medium har vist at dette er mogleg.

Boka gir ikkje så mykje ny kunnskap, men er likevel ein god presentasjon av reklamen si historie, og skildrar godt den kommersielle verdien av  oppmerksomhet. Når det kjem til løysingar er boka tynnare – reklameblokkering, reklamefrie pausar og arenaer og abonnementsløysingar blir diskutert, men  her har heller ikkje Tim Wu eit spesielt godt svar.

Bachelor i økonomi og ledelse ved Høyskolen Kristiania

Det siste året har eg vore involvert i utviklinga av eit nytt studie ved Høyskolen Kristiania, nemleg Bachelor i økonomi og ledelse. Dette er eit studie med lange tradisjonar og som har eksistert på mange andre høgskular i mange år (Bachelor i økonomi og administrasjon/»øk-adm») Studiet er basert på NRØA (Nasjonalt råd for økonomisk-administrativ utdanning) sine retningslinjer for Bachelor i økonomi og administrasjon/bachelor i økonomi og ledelse. Dette betyr at studiet kan gi opptak på Master i økonomi og administrasjon (Siviløkonom) på f.eks BI eller NHH – gitt gode nok karakterar. Studiet gir sjølvsagt også opptak på våre eigne mastergrader i markedsføringsledelse eller ledelse. Bachelor i økonomi og ledelse er elles eit av dei mest generelle (og eg vil seie beste) studiane for dei som ønskjer seg ei karriere i næringslivet eller offentleg sektor, utan at ein treng å spesialisere seg eller velje retning før etter studiet er ferdig.

Innhaldsmessig har studiet hovudvekt på økonomi-, ledelse og analysefag. I løpet av tre år blir det fleire emner innan bedriftsøkonomi, to emner innan samfunnsøkonomi, to emner innan vitenskapeleg metode, matematikk og statistikk, og ein del ledelsesemner (organisasjon og ledelse, personalledelse, prosjektledelse, forretningsetikk og foretaksstrategi). I tillegg kjem eit heilt semester med valgemner eller utveksling (5. semester), samt bacheloroppgave og nokre andre emner.

Sjølv om det fins liknande studium på andre utdanningsinstitusjonar er det gode grunnar til å studere økonomi og ledelse hos oss. I «kjerneemna» i studiet – økonomifag, matematikk/statistikk og fleire av ledelsesfaga – vil vi ha små klasser (maks ca 60 studentar), noko som skaper godt klassemiljø og gir stor nærheit til forelesarar. Vi har hatt begrensa tilbod om studiar innan økonomi tidlegare men vi har lange tradisjonar innan ledelse, markedsføring og relaterte fagfelt. Vi har gode økonomiforelesarar, og vi kjem også til å rekruttere ein ny forelesar/forskar som spesielt skal jobbe med dette studiet. Og som alltid, vi har sentral plassering midt i Oslo!

"economics is all about how people make choices; sociology is all about how they don't have any choices to make" (Dusenberry, 1960 s. 233, i Granovetter, 1985).

Økonomi og sosiologi

Craigslist gir mindre avfall

Ein antatt positiv effekt av lett tilgjengelege og sikre bruktmarknader som Craigslist, ebay, finn.no osv, er redusert avfallsmengder fordi det blir enklare å handle brukt. Basert på data frå California og Florida har no Fremstad (2017) funne støtte for dette, sjølv om estimata er  forholdsvis usikre:

There is much discussion but little research on the environmental impacts of online platforms associated with the sharing economy. Economic theory suggests that falling transaction costs in secondhand markets increase incentives for people to exchange rather than discard used goods. This paper uses difference-in-difference methods to estimate Craigslist’s effect on solid waste by exploiting a natural experiment in how the platform expanded across California and Florida. The econometric results suggest that Craigslist reduced daily per capita solid waste generation by about one third of a pound, though the estimates are not very precise. A plausibility analysis of the weight of items posted on Craigslist concludes that the 200 million annual for-sale posts created by Californians and Floridians can reasonably account for waste reductions of roughly this magnitude

Fremstad, Anders. 2017. “Does Craigslist Reduce Waste? Evidence from California and Florida.” Ecological Economics 132 (February): 135–43. doi:10.1016/j.ecolecon.2016.10.018.

Liten effekt av Tom’s shoes

For kvart par sko Tom’s shoes sel gir dei eitt par til ei fattig familie i eit utviklingsland. Dette har gitt firmaet enorm suksess, og gjort dei til favorittar også til forretningskonsulentar som ser dette som ein god forretningsmodell som både kan auke salet og bidra til ei betre verd.

Men det er altså ikkje sikkert at verda blir så mykje betre. Ein nyleg publisert studie har sett på effektane av denne praksisen, og funne at dei er svært små eller ikkje eksisterande.

We carry out a cluster-randomized trial among 1,578 children from 979 households in rural El Salvador to test the impacts of TOMS shoe donations on children’s time allocation, school attendance, health, self-esteem, and aid dependency. Results indicate high levels of usage and approval of the shoes by children in the treatment group, and time diaries show modest evidence that the donated shoes allocated children’s time toward outdoor activities. Difference-in-difference and ANCOVA estimates find generally insignificant impacts on overall health, foot health, and self-esteem but small positive impacts on school attendance for boys. Children receiving the shoes were significantly more likely to state that outsiders should provide for the needs of their family. Thus, in a context where most children already own at least one pair of shoes, the overall impact of the shoe donation program appears to be negligible, illustrating the importance of more careful targeting of in-kind donation programs.

Referanse: Wydick, Bruce, Elizabeth Katz, Flor Calvo, Felipe Gutierrez, and Brendan Janet. 2016. “Shoeing the Children: The Impact of the TOMS Shoe Donation Program in Rural El Salvador.” The World Bank Economic Review, September, lhw042. doi:10.1093/wber/lhw042.

Diskriminering i delingsøkonomien, igjen

Diskriminering er (sjølvsagt) også eit problem i delingsøkonomien. Tidlegare har diskriminering blitt påvist på AirBnB, no også mellom sjåførar på Uber og Lyft:

Passengers have faced a history of discrimination in transportation systems. Peer transportation companies such as Uber and Lyft present the opportunity to rectify long-standing discrimination or worsen it. We sent passengers in Seattle, WA and Boston, MA to hail nearly 1,500 rides on controlled routes and recorded key performance metrics. Results indicated a pattern of discrimination, which we observed in Seattle through longer waiting times for African American passengers—as much as a 35 percent increase. In Boston, we observed discrimination by Uber drivers via more frequent cancellations against passengers when they used African American-sounding names. Across all trips, the cancellation rate for African American sounding names was more than twice as frequent compared to white sounding names. Male passengers requesting a ride in low-density areas were more than three times as likely to have their trip canceled when they used a African American-sounding name than when they used a white-sounding name. We also find evidence that drivers took female passengers for longer, more expensive, rides in Boston. We observe that removing names from trip booking may alleviate the immediate problem but could introduce other pathways for unequal treatment of passengers.

Ge, Yanbo, Christopher R. Knittel, Don MacKenzie, and Stephen Zoepf. 2016. “Racial and Gender Discrimination in Transportation Network Companies.” Working Paper 22776. National Bureau of Economic Research. http://www.nber.org/papers/w22776.

Lokkeprisar som marknadsføring

Det er igjen mykje snakk om lokkeprisar i bustadmarknaden i Oslo, og både Forbrukerombudet og politikarar er på saka. Det er det god grunn til, men kanskje av andre grunnar enn det mange trur.

Ei bekymring er at lokkeprisar skal føre til høgre prisar. Teorien bak denne bekymringa er at bustadseljarar reduserer utropsprisen i auksjonen (prisantydning) for å tiltrekke seg fleire på visning, noko som igjen fører til fleire og høgre bod i auksjonen, og til slutt høgre salspris.

Å redusere prisen for å få selt til høgre pris er ein merkeleg, om enn ikkje utenkeleg , marknadsføringsmetode, men her er det fleire ting som må stemme. For det første må aktuelle kjøparar ha tru på at lokkeprisen er reell (viss alle veit at lokkeprisen er ein lokkepris, vil jo ikkje dette ha nokon effekt). I ein bustadmarknad med stigande prisar er dette ikkje openbart, og rasjonelle kjøparar som ser at prisantydninga er lågare enn takst vil nok tenkje sitt. For det andre må dei ekstra kjøparane som kjem på visning vere villige til å by meir enn dei som hadde kome på visning sjølv om utropsprisen var sett høgre. Dette kan sjølvsagt hende, men i snitt vil dei som har blitt lokka nok ha mindre og ikkje større budsjett.

Eksisterande forsking gir heller ikkje støtte for at lokkeprisar gir høgre salsprisar. Tvert om, både internasjonal forsking og ei norsk masteroppgåve med data frå Oslo har funne at lågare utropspris gir lågare salspris (sjå tidlegare bloggpost).

Min teori er altså at eigedomsmeklarar tenar på å sette lokkeprisar, fordi dei får mykje folk på visning og gjennomført salet raskt. Gode data er nødvendige for å teste denne teorien (ta kontakt om du har tilgang til slike data…).

Det er ingen tvil om at det er uetisk å sette prisantydning lågare enn prisen seljar er villig til å akseptere. Men om dette fører til høgre salsprisar er altså heller tvilsamt.